Overgangsalderen, Når sist hørte du Hurra! Dette har jeg venta på så lenge!
Overgangsalderen. Menopause. Klimakteriet. Hetetokter. Aggresjon. Surt. Tørt. Overgangen fra livet til døden. Fra Always til Tena Lady. Lissom.
Hormoner. Østrogen eller ikke østrogen. Men hva er denne forbaska alderen egentlig, hvordan oppleves den, er man dømt til å lide seg gjennom plagene fra A til Å, fra 1 til 1001, fra pest til kolera?
Jeg innrømmer det glatt: jeg gruer som bare juling til Overgangen. Jeg har vært igjennom angst og fortrenging, forsøk på å være 39 til evig tid funka ikke, depressiv adferd med maniske islett ble slitsomt og dyrt, pustebesvær, nattevåk og gjentagne mareritt om å miste håret nødvendiggjør at jeg må ta et grep om dette… dette overgjengelige. Ikke det at det mangler litteratur om emnet: Lege- og medisin-industrien har fylt mange Gb om emnet, pro- og kontro østrogen, lidelseshistorier, angstfremmende myter og sannheter.. alt finnes i overflod. Men hvordan er det egentlig? Er det sant at man svetter litervis, at når søstra di plages i årevis så blir dine plager minst like store, er det sant at enhver kvinne i overgangsalderen blir sitne som lemmen, urimelige, farlige aggressive amazoner? Hvilke andre merkelige tanker, holdninger og handlinger kan jeg risikere å bli utsatt for? Kommer jeg endelig til å få en legitim grunn for å være rasende sånn til hverdags? Gjør det vondt? Er den erotisk? – eller sexy? – eller bare dønn kjedelig? Har noen klart å lure overgangsalderen på legal måte?
Ok – dette vet ikke jeg. Ennå.
Jeg hater overganger fra noe som er greit og fint til noe som bare har en eneste utgang: Livet begynner å slutte. Lissom.
Never change a winning consept? Det var jo så greit å være i førtiåra, voksen og fremdeles fast i fisken. Voksen og modig – dyktig og på hugget, klar for nærkamp med hvilken broiler som helst. Og så skjer det da, at førtiårene er i ferd med å renne ut. De første tegnene på Overgangen har vist seg. Ved første forsinka mens i vår alder, går man ikke til apoteket for å kjøpe en graviditetstest, men for å hente en brosjyre om Overgangen. Hva fan er den greia!? Hvorfor skjer dette med meg!? (Jeg som har vært så snill)
Googla på Overgangsalderen og det som kom opp var disse oppløftende og muntre overskriftene:
-Overgangsalderen – PMS Prøv nattlysolje gratis i 30 dager. Hjelper mot en rekke plager.
- Hetetokter? Plager i overgangsalderen? Prøv SoyaPluss i 8 uker kun 99,-
- Overgangsalderen: Gjør overgangsalderen lettere med naturlige kosttilskudd.
Videre følger oppslag med disse muntre og lystfremmende ordpar: urinlekkasje og overgangsalderen, Inkontinens og Overgangsalderen
Altså har vi allerede slått fast at Overgangsalderen består av ”en rekke plager”, Hetetokter, plager, - noe man trenger å gjøre lettere med nattlys og soya og acryl og krapyl og andre naturlige kosttilskudd.
Flere trøstende ord for den som er i tvil: ”Svetten renner, humøret svinger og du er uutholdelig å være i hus med: Rundt 85 prosent av alle kvinner får plagsomme symptomer”
Gratulerer kjære – du har kommet i overgangsalderen:
”Overgangsalderen kjennetegnes av en uregelmessig menstruasjon og en rekke andre mulige plager som hetetokter, tørrhet i skjeden og humørsvingninger. ...”
Hva gjør en kvinne i nød? Jeg for min del tyr alltid til Wikipedia – min frelser i nøden.
” Menopause er en ren «teknisk» definisjon ettersom tidspunktet for siste menstruasjon først fastslås medisinsk ett menstruasjonsfritt år i etterhånd.”
Hæ? JeG HAR IKKE DOKTORGRAD I TEKNOFAG, SLUTT Å KØDD, SEI KA DU MEINE FOR FFFFFFF. GRRRRRRR (NEI JEG ER IKKE SINT!) http://no.wikipedia.org/wiki/Menopause Les denne artikkelen folkens. Altså jeg søkte på overgangsalderen og fikk opp MENOPAUSE SOM FAKTISK IKKE E DE SAMMA SOM OVERGANGSAL…(ok, æ e litt sint da)
Sånn er det nemlig (klippet og limt fra ulike kilder, within the touch of my finger): ”Overgangsalderen er ingen sykdom men en livsfase” å JA, dette var litt bedre.
”Overgangsalderen er tiden FØR Menopause. Altså fra man begynner på FORANDRINGEN til man har hatt sin siste menstruasjon.” Dette blir klarere og klarere. Menopause er som Wiki så klart uttrykte det, tidspunktet da mensen har utebltt. Før og etter. Skitt det samme.
Sannsynligheten for at man har befunnet seg i overgangsalderen i årevis, ja i flere generasjoner, før man begynner å miste mensen er stor. Man har altså gått rundt å vært sinna og umulig å være i hus med UTEN Å VÆRE KLAR OVER DET. Når mensen har vært borte (i generasjoner eller flere måneder) og så kommer tilbake så TRENGER DET ALTSÅ IKKE Å VÆRE NORMALT. Man kan simpelthen være kommet i overgangsalderen. Og at det er normalt får du ikke meg til å tro på. Men altså: mensen kommer og går og kommer ikke, kommer ikke, kommer ikke, kommer litt, (lurt dæ!) kommer mye, går igjen. For aldri mer å komme tilbake. Som det så oppløftende heter: ”overgangen fra fruktbar til ikke-fruktbar alder.”
Ikke-fruktbar. .. … Tørrlagt. Ufruktbar. Hjelper ikke med viagra. Hjelper ikke med hvalolje eller kahlua.
Ingen menstruasjon. Her begynner det å lysne.
Ingen PMS! Det må jo være følgen. Prøver meg med et lite HURRA jeg. Men så er det det med disse humørsvingingene og hormonerne som følger overgangsalderen: De er jo MINST LIKE ILLE som alle PMS lagt sammen jo. Jeg begynner å tro at djevelskapens sum er konstant.
Abandon hope all ye who enter here.
24.06.2008
Flått
Rar flått er på vei fra Finland, hørte det på lokaltv'n i dag. Så rar er den at den kan være dødelig både for folk og mennesker, sa eksperten som ble intervjuet. Kraftige saker altså.
10.05.2008
I Trond Giskes armer
Det har vært mye snakk om armer i kulturdebatten i det siste, rettere sagt om armlengder. Det dreier seg selvfølgelig om skandaleprosjektet Nasjonalmuseet hvor direktør og ansatte er i kald krig, hvor kunsten velges etter prislappen og hvor styreleders kvalifikasjoner synes å være at han er nyttig som kulturministerens forlengede arm (eh... der var det en arm igjen du.)
Hvor lang er Trond Giskes armer? Hvor langt rekker en armlengde, og fra hva til hva måler man da? Iflølge Bunadbroderistene så måles en armlengde slik:
Nå kan det hende dette målet også endrer seg - nå når vi har fått en så resolutt kulturminister som vet å ta grep. Bunadmakeri hører inn under begrepet kultur, på sett og vis, og da sier jeg bare se opp bunadskjortearmlengdemålere: før dere vet ordet av det er armlengdene kuttet ned og alle bunadskjorter blir korterma.
Men altså, det dreier seg om den maktglade og markeringskåte kulturminister Trond Giske og hans påstand om at hans utsagn om at han skulle holde en armlengs avstand til det meste, hadde blitt misforstått av folk som trodde han mente at politikere ikke skulle styre kulturlivet. For det var ikke det han MENTE - nei. Han MENTE at det skal være "en armlengs avstand" mellom en kulturinstitusjones styre og dets fagstab, mens kulturministeren og institusjonens styre skal være kinn mot kinn, munn mot munn, hånd i hanske. Dette fordi, nemlig dere, at STATEN bidrar med PENGER til kulturinstitusjonene og da må vi da ikke forvente at de ikke skal KREVE noe igjen!?
Hallo, lærte vi ikke allerede på antropologi grunnfag på gamle UNIT- AVH (altså før konsolideringa som skapte (eller vanskapte) NTNU) at en gave krever en gjengave? Marcel Mauss hevdet "that giving an object creates an inherent obligation on the receiver to reciprocate the gift. The resulting series of exchanges between groups thus provided one of the earliest forms of social solidarity used by humans."
Så i skammekroken med oss som hadde trodd at kultur har en egenverdi utover å være redskap i utviklingskåte byplanleggere og kommunepolitikeres verktøykasse, og utover næringslivets jakt på elg i solnedgang. Det blir trangt i skammekroken. Kultur, kunst - kulturhistorie - musikk - teater, de fleste sektorer av kulturlivet har i de siste par åra vært utsatt for Giskes armer, også i Trøndelag. Jeg har ved selvsyn erfart at mannen HAR virkelig lange armer, sist jeg så det var da han full av angst for ikke å bli forstått så seg nødt til å besøke den insitusjonen jeg har mitt daglige virke i, for å overbevise alle fra topp til bunn om at sammenslåing - konsolidering - av alle større museer i sør-trøndelag er det eneste saliggjørende, for ellers....
Den pågående museumsreformen - lenge påkrevet og i utgangspunktet en reform som ble ønsket velkommen av de fleste av oss om jobber i sektoren - har under Giskeveldet utartet til det morbide. En passant er det i seg selv kvalmende når en mann i sin beste alder pynter seg med fjær fra sin forgjenger Valgjerd Svarstad Haugland KRF (say no more) - for det var vitterlig under hennes kulturministeri at museumsreformen ble startet og fikk de første millionene til å rulle inn over det ørkenaktige norske museumslandskapet . Riktignok rullet millionene saktere og saktere, Trondemann trakk ut proppen og retta pengestrålen mot sine favorittprosjekter, prosjekter som ville gjøre ham stor og kjent og populær, en bauta ville han bygge. En bauta over seg selv. Rockemuseet vil bli stående - når det nå kommer opp i stående - som Giskemuseet. Og for å sette sitt giskestempel på reformen fra Valgjerds tid, bestemte han seg for at der Valgjerd sa at det skal være 100 museer, så skulle han bare ha 60 museer i Norge. "Everything you can do I can do better", sang han sikkert til bildet av sin forgjenger som antakelig henger i regjeringsbyggets korridorer eller deromkring.
Spurte han seg sjøl noen gang om det var faglig grunn for tallet 60? Eller er det penger å spare? Jeg frykter som den Tomas tvileren jeg er, at det hele dreier seg om kontroll. Jo færre selvstendige museer, jo færre dyktige museumsledere, jo færre uavhengige fagmiljøre, jo færre lokalt eller regionalt oppnevnte museumsstyrer det finnes i annerledeslandet Gnore, jo lettere blir det å ha kontroll over det hele. Kontroll til å sentralisere, omforme, bygge ned og bygge opp. Til å plassere museer, kultursentre, operahus, og anna snacks for å lokke til seg den kreative klassen slik at det passer inn i politikernes speilbilde og gamle bydelers gentrifisering.
Enda bedre uttrykker Hege Duckert seg i sakens anledning:
Og her er vi ved sakens kjerne, ønsker vi at museene og andre kulturinstitusjoner skal være i Giskes bukselomme - godt innafor giskes armlengde? Enkelte superoptimister med gangsyn som en muldvarp hevder det er det beste stedet å være, at kulturministerens lommer er stedet man hviler trygt og godt og hvor man kan nyte godt at skillemynten statsråden putter i lomma etter å ha kjøpt en halvliter på nachspiel og betalt med en 100-lapp. Denne kortsyntheten kan i beste fall være naiv, i verste fall dumhet. Giskes kulturpolitikk samler institusjonenes styringsorganer i en hånd, og er et HINDER for utvikling av et selvstendig kulturliv med utvikling på faglig gunnlag som mål. At selvstendige halv-private stiftelser presses til å gå med i prosesser som mangler konsekvensanalyse, mål og visjon er neppe faglig utviklende. Når Kunstindustrimuseet i Trondheim sitt styre ikke godtok pålegget om å slå seg sammen med de sju andre offentlig støtta museer i Trøndelag, utnevnte Giske nye styremedlemmer utenom alle rutiner for styrevalg/utnevnelse. Når Trøndelag Folkemuseums styre skulle si ja eller nei til samme ultimatum (SI JA TIL SAMMENSLÅING ELLERS FÅR DERE IKKE MER PENGER.. ingen trussel altså bare en oppfordring..) ja da fikk Trond Giske sin gode venn fylkesordføreren til å RINGE SYREMEDLEMMER PRIVAT for å forsikre seg om at de ikke fant på å ha en egen mening som var forskjellig fra statsråden. Når blårussen fra AUF-dagene slår seg sammen har fornuften liten verdi, og kulturen enda mindre.
Korttenktheten synes å ha festet seg på høyeste nivå. Tenk om det skulle gå slik at vi får et regjeringsskifte hvor kultuministeren kom fra ytre brune høyre. Hvem vil være innenfor en slik statsråds armlengde? Ville det føles like behagelig? En brunflekket minister med sans for buskspell, elg i solnedgang og realisering av død kapital ville kunne oppnevne styrer i museumssektoren som vedtok å selge kunst og kulturskatter for å skaffe penger til nye trekkspill og turnebuss til alle norske danseband. Vi kunne få et styre som la kjepper og miner i veien for utvikling av samfunnskritiske utstillinger og holdningsskapende publikumstilbud.
«Sjå tel å fløtt' den klamme presthanda di,» sa Hanna Kvanmo til Kjell Magne Bondevik i 1977. Og jeg støtter utsagnet: sjå te å fløtt deinn klamme ministerhainna di Giske.
Hvor lang er Trond Giskes armer? Hvor langt rekker en armlengde, og fra hva til hva måler man da? Iflølge Bunadbroderistene så måles en armlengde slik:
Nå kan det hende dette målet også endrer seg - nå når vi har fått en så resolutt kulturminister som vet å ta grep. Bunadmakeri hører inn under begrepet kultur, på sett og vis, og da sier jeg bare se opp bunadskjortearmlengdemålere: før dere vet ordet av det er armlengdene kuttet ned og alle bunadskjorter blir korterma.
Men altså, det dreier seg om den maktglade og markeringskåte kulturminister Trond Giske og hans påstand om at hans utsagn om at han skulle holde en armlengs avstand til det meste, hadde blitt misforstått av folk som trodde han mente at politikere ikke skulle styre kulturlivet. For det var ikke det han MENTE - nei. Han MENTE at det skal være "en armlengs avstand" mellom en kulturinstitusjones styre og dets fagstab, mens kulturministeren og institusjonens styre skal være kinn mot kinn, munn mot munn, hånd i hanske. Dette fordi, nemlig dere, at STATEN bidrar med PENGER til kulturinstitusjonene og da må vi da ikke forvente at de ikke skal KREVE noe igjen!?
Hallo, lærte vi ikke allerede på antropologi grunnfag på gamle UNIT- AVH (altså før konsolideringa som skapte (eller vanskapte) NTNU) at en gave krever en gjengave? Marcel Mauss hevdet "that giving an object creates an inherent obligation on the receiver to reciprocate the gift. The resulting series of exchanges between groups thus provided one of the earliest forms of social solidarity used by humans."
Så i skammekroken med oss som hadde trodd at kultur har en egenverdi utover å være redskap i utviklingskåte byplanleggere og kommunepolitikeres verktøykasse, og utover næringslivets jakt på elg i solnedgang. Det blir trangt i skammekroken. Kultur, kunst - kulturhistorie - musikk - teater, de fleste sektorer av kulturlivet har i de siste par åra vært utsatt for Giskes armer, også i Trøndelag. Jeg har ved selvsyn erfart at mannen HAR virkelig lange armer, sist jeg så det var da han full av angst for ikke å bli forstått så seg nødt til å besøke den insitusjonen jeg har mitt daglige virke i, for å overbevise alle fra topp til bunn om at sammenslåing - konsolidering - av alle større museer i sør-trøndelag er det eneste saliggjørende, for ellers....
Den pågående museumsreformen - lenge påkrevet og i utgangspunktet en reform som ble ønsket velkommen av de fleste av oss om jobber i sektoren - har under Giskeveldet utartet til det morbide. En passant er det i seg selv kvalmende når en mann i sin beste alder pynter seg med fjær fra sin forgjenger Valgjerd Svarstad Haugland KRF (say no more) - for det var vitterlig under hennes kulturministeri at museumsreformen ble startet og fikk de første millionene til å rulle inn over det ørkenaktige norske museumslandskapet . Riktignok rullet millionene saktere og saktere, Trondemann trakk ut proppen og retta pengestrålen mot sine favorittprosjekter, prosjekter som ville gjøre ham stor og kjent og populær, en bauta ville han bygge. En bauta over seg selv. Rockemuseet vil bli stående - når det nå kommer opp i stående - som Giskemuseet. Og for å sette sitt giskestempel på reformen fra Valgjerds tid, bestemte han seg for at der Valgjerd sa at det skal være 100 museer, så skulle han bare ha 60 museer i Norge. "Everything you can do I can do better", sang han sikkert til bildet av sin forgjenger som antakelig henger i regjeringsbyggets korridorer eller deromkring.
Spurte han seg sjøl noen gang om det var faglig grunn for tallet 60? Eller er det penger å spare? Jeg frykter som den Tomas tvileren jeg er, at det hele dreier seg om kontroll. Jo færre selvstendige museer, jo færre dyktige museumsledere, jo færre uavhengige fagmiljøre, jo færre lokalt eller regionalt oppnevnte museumsstyrer det finnes i annerledeslandet Gnore, jo lettere blir det å ha kontroll over det hele. Kontroll til å sentralisere, omforme, bygge ned og bygge opp. Til å plassere museer, kultursentre, operahus, og anna snacks for å lokke til seg den kreative klassen slik at det passer inn i politikernes speilbilde og gamle bydelers gentrifisering.
- Holdningene som Giske framviser står sterkt innenfor den sosialdemokratiske tradisjon, der kulturen skal tjene politiske formål. Her har man lite respekt for kunst som ytring, og ser ikke behovet eller verdien av kunst som opposisjonell kraft i samfunnet, sier Trine Skei Grande i Museumsnytt
Enda bedre uttrykker Hege Duckert seg i sakens anledning:
Det er bare en armlengde ned til bukselomma - og der bør ikke kulturlivet befinne seg: I statsrådens bukselomme. Vi risikerer å få et kulturliv som blir slik at når statsråden sier hopp, så spør de: Hvor høyt vil du vi skal hoppe? Eller snarere: Hvor bredt? (Sitat fra Ballade)
Og her er vi ved sakens kjerne, ønsker vi at museene og andre kulturinstitusjoner skal være i Giskes bukselomme - godt innafor giskes armlengde? Enkelte superoptimister med gangsyn som en muldvarp hevder det er det beste stedet å være, at kulturministerens lommer er stedet man hviler trygt og godt og hvor man kan nyte godt at skillemynten statsråden putter i lomma etter å ha kjøpt en halvliter på nachspiel og betalt med en 100-lapp. Denne kortsyntheten kan i beste fall være naiv, i verste fall dumhet. Giskes kulturpolitikk samler institusjonenes styringsorganer i en hånd, og er et HINDER for utvikling av et selvstendig kulturliv med utvikling på faglig gunnlag som mål. At selvstendige halv-private stiftelser presses til å gå med i prosesser som mangler konsekvensanalyse, mål og visjon er neppe faglig utviklende. Når Kunstindustrimuseet i Trondheim sitt styre ikke godtok pålegget om å slå seg sammen med de sju andre offentlig støtta museer i Trøndelag, utnevnte Giske nye styremedlemmer utenom alle rutiner for styrevalg/utnevnelse. Når Trøndelag Folkemuseums styre skulle si ja eller nei til samme ultimatum (SI JA TIL SAMMENSLÅING ELLERS FÅR DERE IKKE MER PENGER.. ingen trussel altså bare en oppfordring..) ja da fikk Trond Giske sin gode venn fylkesordføreren til å RINGE SYREMEDLEMMER PRIVAT for å forsikre seg om at de ikke fant på å ha en egen mening som var forskjellig fra statsråden. Når blårussen fra AUF-dagene slår seg sammen har fornuften liten verdi, og kulturen enda mindre.
Korttenktheten synes å ha festet seg på høyeste nivå. Tenk om det skulle gå slik at vi får et regjeringsskifte hvor kultuministeren kom fra ytre brune høyre. Hvem vil være innenfor en slik statsråds armlengde? Ville det føles like behagelig? En brunflekket minister med sans for buskspell, elg i solnedgang og realisering av død kapital ville kunne oppnevne styrer i museumssektoren som vedtok å selge kunst og kulturskatter for å skaffe penger til nye trekkspill og turnebuss til alle norske danseband. Vi kunne få et styre som la kjepper og miner i veien for utvikling av samfunnskritiske utstillinger og holdningsskapende publikumstilbud.
«Sjå tel å fløtt' den klamme presthanda di,» sa Hanna Kvanmo til Kjell Magne Bondevik i 1977. Og jeg støtter utsagnet: sjå te å fløtt deinn klamme ministerhainna di Giske.
29.03.2008
Historien om en uendelig lørdag i nostalgisk modus
Endelig en lørdag - det må minst være ti år siden jeg brukte en hel lørdag formiddag i Trondheim sentrum. Og minst tjue år siden jeg syns det var arti. Den gangen vi sto opp i otta, sleit oss inn til lugubre lokaler for å hente ut stand og fylle opp med dertil egnet lektyre, enten det nå var løpesedler for kveldens Irish Night, støtt IRA, støtt kurdernes sak eller gangske enkelt ei saftig utgave av Klassekampa. På turen nedover gata ble man overfalt av en kakefoni av lyder; irske og chilenske og mystiske gatemusikanter med varierende kompetanse underholdt seg selv og andre med iskalde fingre og sekkepiper.
Det var tider det! Nordre kunne man gå fra topp til Dronningensgate - tørrskodd - tett i tett med stands og løpesedler og gode politiske kampsaker som vi alle var enige i. Skjeggete gutter og tynne jenter i loslitte klær, vømmøl og bomull! Vi snakka samme språk og brukte samme ord, visste alt om hverandre og drakk rødvin og noen røyke en joint og spiste pizza og Chili con Carne uten å fjerte. Det var tider ja. Etterhvert møtte vi på stand med barnevogner, bleieunger og barnehagebarn. Varmestua på Ericsen var obligatorisk mellom og etter stand-plikta. Med barnevogner, puppene klar for servering og helt vanlig kaffe. Og en løksuppe innimellom når vi hadde råd, og når ungene slutta med puppen. Starta man for tidlig med løksuppe ble de skriking hele natta - det er noe alle vet. Men altså - den gangen kunne man gå fra Brunhjørnet og nedover mellom RV, IRA, PKK, Pal-kom, Anti-apartheidere, homofilere, kvinnefrontere og andre kremfolk. Det var da det.
Denne lørdagen på slutten av mars i 2008, med veik sol og iskald vårvind, fikk man gå i fred på Nordre. Eller rettere sagt, det er ikke fred lenger man kjemper for på Nordre. Der Johnnys enmannsorkester dominerte en gang i tida ligger/sitter tragikomiske tiggerskikkelser med en kopp - rører knapt på seg så man tror de er død og gidder derfor ikke legge noe i koppen. Og der Klassekamp vart solgt sto i dag en diger igloo av plast med 1030db (eller lignende)fra høytalere med en slesk eiendomsmeglerstemme som til irriterende musakk reklamerte for av alle ting fotball! SOm om den greia trenger mer støtte en den har! Og det verste var nesten å se de gjenspikra vinduene på Ericsen - nærmere kulturkriminalitet kommer man ikke i Trondheim, om man da ikke regner riving av de brannherja bryggene, nybygget etter storbrannen på Nordre og andre 'nyvinninger'. Ved nærmere ettertanke er vel også utfrysinga av den eksotiske butikken du vet, undertøyHoff, også kulturkriminalitet. Og omlegginga av Neste Stopp-butikkenes sortiment, utbredelsen av 7Eleven, Mix og Narvesenbutikker i midtbyen - hva er det om ikke kriminelt? Før kunne jeg handle på Kjeldsberg, finne noe godt, lukte noe nytt, se noe dyrt. Men nå - skal jeg ha matvarer i midtbyen kan jeg velge mellom RIMI og Rema! Snakk om å velge mellom pest og kolera, byller og betennelse.
I alle fall tror jeg ikke det blir mange turer til midtbyen på meg i den nærmeste fremtid. Ikke før julegavene skal kjøpes i alle fall, når farmor og mormor og minstemann og han i midten og storebror skal ha DS og Mbox og tog og bok og CD og DVD og ... ja du skjønner tegninga. ikke en lørdag frivillig vandrende nedover nordre.
LUTTER VELVÆRE
Nå var ikke denne lørdagen bare en nostalgitrip. Hensikten var det halvårlige frisørbesøket, nøyaktig tre måneder etter at tanken først slo meg om at 'nå må jeg virkelig til frisøren'. Har det med det jeg, la tanken modne altså. Derfor er det at frisørbesøkene blir et høydepunkt i min tilværelse. Nå er ikke frisørsalongen tilfeldig valgt: den har massasjestol som jeg får sitte i når de vasker håret mitt! Å du salige.. jeg balanserer mellom søvn og våken tilstand, helt til den himmelske massasjen tar slutt. I salongen har jeg valgt frisøren med omhu. Jeg har forsøkt flere av dem, fra Pål som fortalte alt om sine sjekketriks, mislykte opplegg og sårede følelser til Terese som ikke lot meg sitte lenge nok i massasjestolen. Men Marita - dette vidunderlige unge mennesket med vett og forstand. Hun som gir en sliten dame fler komplimenter i løpet av en time i stolen enn det man får i løpet av fire år ellers. (Er det ikke et kompliment når hun kaller meg sitt lykketroll kanskje? Eller hva med: Elise kan du vaske håret til denne skjønne damen?... smelte smelte, jeg er frelst)
Javel, så er jeg billig og villig til å la meg forføre. Men jaggu har jeg fortjent det - 90 minutter i en atmosfære av pur behag. Verdt hver krone spør du meg. Dessuten - denne lørdagen gjorde Marita og jeg en ny oppdagelse: jeg har en hittil uoppdaget hårfarge! Den har ikke vært sett på 15 år - minst. Ikke grå, ikke gul, ikke blånd - men aske! Jeg er askefarget sa Marita min skjønne frisør - og jeg må insistere at det ikke er det minste som lys kommunefarge, det vil jeg bare ha sagt!
LUKSUS
Nå ja, oppløftet post-frisøhumør gjør underverker på humør og humor og kjøpelyst. PÅ veien hjem finner jeg bokhandlere med tilbud som lokker kortet ut av lommeboka. Jeg kom hjem med nytt hår, og fem nye bøker. For en lørdag! Fem splitter nye ubrukte, uleste bøker som lukter bok, denne lukta som er en blanding av feit trykksverte og tørt papirstøv. En gammel kjenning - Fay Weldon tar rotta på ekteskapet. To ferskere bekjentskaper:Anna Gavalda, den første var stor den andre var elendig, la oss håpe den tredje gjennoppretter Gavaldas status i heimen. Og alltid sprelske Alexander McCall Smith, han med Miss Precious Ramotswe you know, men nå Scottland. Tittelen Friends, Lovers and Chocolate kunne jeg personlig tenke meg å snudd på, Chocolate, Friends og Lovers har etterhvert blitt den mest relevante rekkefølgen, men jeg ser stort på det og har forventninger til AMS. Og så to totalt ukjente: Haruki Murakami og Mark Haddon. Jeg gleder meg, bare synd at akkurat i natt skal klokka skrus fram ein time og dermed blir det enda kortere natt å lese i.
Det var tider det! Nordre kunne man gå fra topp til Dronningensgate - tørrskodd - tett i tett med stands og løpesedler og gode politiske kampsaker som vi alle var enige i. Skjeggete gutter og tynne jenter i loslitte klær, vømmøl og bomull! Vi snakka samme språk og brukte samme ord, visste alt om hverandre og drakk rødvin og noen røyke en joint og spiste pizza og Chili con Carne uten å fjerte. Det var tider ja. Etterhvert møtte vi på stand med barnevogner, bleieunger og barnehagebarn. Varmestua på Ericsen var obligatorisk mellom og etter stand-plikta. Med barnevogner, puppene klar for servering og helt vanlig kaffe. Og en løksuppe innimellom når vi hadde råd, og når ungene slutta med puppen. Starta man for tidlig med løksuppe ble de skriking hele natta - det er noe alle vet. Men altså - den gangen kunne man gå fra Brunhjørnet og nedover mellom RV, IRA, PKK, Pal-kom, Anti-apartheidere, homofilere, kvinnefrontere og andre kremfolk. Det var da det.
Denne lørdagen på slutten av mars i 2008, med veik sol og iskald vårvind, fikk man gå i fred på Nordre. Eller rettere sagt, det er ikke fred lenger man kjemper for på Nordre. Der Johnnys enmannsorkester dominerte en gang i tida ligger/sitter tragikomiske tiggerskikkelser med en kopp - rører knapt på seg så man tror de er død og gidder derfor ikke legge noe i koppen. Og der Klassekamp vart solgt sto i dag en diger igloo av plast med 1030db (eller lignende)fra høytalere med en slesk eiendomsmeglerstemme som til irriterende musakk reklamerte for av alle ting fotball! SOm om den greia trenger mer støtte en den har! Og det verste var nesten å se de gjenspikra vinduene på Ericsen - nærmere kulturkriminalitet kommer man ikke i Trondheim, om man da ikke regner riving av de brannherja bryggene, nybygget etter storbrannen på Nordre og andre 'nyvinninger'. Ved nærmere ettertanke er vel også utfrysinga av den eksotiske butikken du vet, undertøyHoff, også kulturkriminalitet. Og omlegginga av Neste Stopp-butikkenes sortiment, utbredelsen av 7Eleven, Mix og Narvesenbutikker i midtbyen - hva er det om ikke kriminelt? Før kunne jeg handle på Kjeldsberg, finne noe godt, lukte noe nytt, se noe dyrt. Men nå - skal jeg ha matvarer i midtbyen kan jeg velge mellom RIMI og Rema! Snakk om å velge mellom pest og kolera, byller og betennelse.
I alle fall tror jeg ikke det blir mange turer til midtbyen på meg i den nærmeste fremtid. Ikke før julegavene skal kjøpes i alle fall, når farmor og mormor og minstemann og han i midten og storebror skal ha DS og Mbox og tog og bok og CD og DVD og ... ja du skjønner tegninga. ikke en lørdag frivillig vandrende nedover nordre.
LUTTER VELVÆRE
Nå var ikke denne lørdagen bare en nostalgitrip. Hensikten var det halvårlige frisørbesøket, nøyaktig tre måneder etter at tanken først slo meg om at 'nå må jeg virkelig til frisøren'. Har det med det jeg, la tanken modne altså. Derfor er det at frisørbesøkene blir et høydepunkt i min tilværelse. Nå er ikke frisørsalongen tilfeldig valgt: den har massasjestol som jeg får sitte i når de vasker håret mitt! Å du salige.. jeg balanserer mellom søvn og våken tilstand, helt til den himmelske massasjen tar slutt. I salongen har jeg valgt frisøren med omhu. Jeg har forsøkt flere av dem, fra Pål som fortalte alt om sine sjekketriks, mislykte opplegg og sårede følelser til Terese som ikke lot meg sitte lenge nok i massasjestolen. Men Marita - dette vidunderlige unge mennesket med vett og forstand. Hun som gir en sliten dame fler komplimenter i løpet av en time i stolen enn det man får i løpet av fire år ellers. (Er det ikke et kompliment når hun kaller meg sitt lykketroll kanskje? Eller hva med: Elise kan du vaske håret til denne skjønne damen?... smelte smelte, jeg er frelst)
Javel, så er jeg billig og villig til å la meg forføre. Men jaggu har jeg fortjent det - 90 minutter i en atmosfære av pur behag. Verdt hver krone spør du meg. Dessuten - denne lørdagen gjorde Marita og jeg en ny oppdagelse: jeg har en hittil uoppdaget hårfarge! Den har ikke vært sett på 15 år - minst. Ikke grå, ikke gul, ikke blånd - men aske! Jeg er askefarget sa Marita min skjønne frisør - og jeg må insistere at det ikke er det minste som lys kommunefarge, det vil jeg bare ha sagt!
LUKSUS
Nå ja, oppløftet post-frisøhumør gjør underverker på humør og humor og kjøpelyst. PÅ veien hjem finner jeg bokhandlere med tilbud som lokker kortet ut av lommeboka. Jeg kom hjem med nytt hår, og fem nye bøker. For en lørdag! Fem splitter nye ubrukte, uleste bøker som lukter bok, denne lukta som er en blanding av feit trykksverte og tørt papirstøv. En gammel kjenning - Fay Weldon tar rotta på ekteskapet. To ferskere bekjentskaper:Anna Gavalda, den første var stor den andre var elendig, la oss håpe den tredje gjennoppretter Gavaldas status i heimen. Og alltid sprelske Alexander McCall Smith, han med Miss Precious Ramotswe you know, men nå Scottland. Tittelen Friends, Lovers and Chocolate kunne jeg personlig tenke meg å snudd på, Chocolate, Friends og Lovers har etterhvert blitt den mest relevante rekkefølgen, men jeg ser stort på det og har forventninger til AMS. Og så to totalt ukjente: Haruki Murakami og Mark Haddon. Jeg gleder meg, bare synd at akkurat i natt skal klokka skrus fram ein time og dermed blir det enda kortere natt å lese i.
03.02.2008
ÅRSMØTEREFERAT
Årets årsmøte i Kloke koners klubb ble som vanlig preget av frafall og forfall. Er det ikke storm så er det influensa og midtlivskrise.
Noen må imidlertid ta ansvar og skrive referat, ellers er det tvilsomt om klubbens aktiviteter vil bli godkjent av revisoren.
Apropos revisor: Hun serverer utmerket fiskegryte - om noen skulle være i tvil. Fordelen med oss kloke koner er at vi har vett nok til å flytte med jevne mellomrom (ok - noen mer enn andre). Det har den STOOORE fordel at utsikten fra kloke koners vinduer sjelden er den samme fra ett år til et annet. Årets utsikt slo alle tidligere rekorder - bare så det er sagt. (sjokoladepause)
Ulempen ved denne hyppige flyttinga er jo at mange av oss går seg bort på veiene på Byåsen. Tenk dere: En strøm av forvirrede damer, uvante med å være ute på denne tiden av døgnet, virrer rundt i små gater, forsøker å orientere seg ved å se på navnene på postkassene, ringeklokker - kikker inn gjennom vinduer for om mulig å se om det er noen kjente over grytene på kjøkkenet. Ikke rart man ringer politiet. Som om det hjelper. Vi har jo hjelm når vi er ute så sent i vår alder må vite. Mens det man egentlig trengte var vel en rullator med tanke på økende benskjørhet og lårben.
(potetgullpause)
Årsmøtet forflyttet seg fra høyden til lavlandet utpå kvelden. Vi mente det var på tide å beære Nova kino med vårt nærvær. Nå hadde de glemt den røde løperen, og det samme kan det være. Ingen av oss kler rødt noe særlig. Lyset, stolene og filmen var imidlertid over forventning. Ikke visste jeg at til og med kinoen tenker på at modne kvinner fortjener å ta en dupp i gode stoler etter et bedre fiskemåltid. Utmerket tiltak mener nå jeg.
Men nå var jo filmen av en slik art at man ikke sovnet. De som ennå ikke har sett Kautokeino-opprøret bør kanskje gjøre det. Noen anakronismer kunne man nok unnvært, men alt i alt en troverdig framstilling av et stykke norsk nasjonalhistorie - en historie større enn bunadssølv og hardingfele.
(peanøttpause)
Åndelig beriket og godt utkvilt hadde damene ennå ikke nådd toppen. Den kulturelle aften fortssatte med filmanalyse på Krambua, der toalettene er godt merket (ikke her, ikke der, men HER! sånn skal det være). Her ble man fort enige om at det var en fin tur og ingen grunn til å stoppe. Før den tredje (eller fjerde?) pilsen ble Unn Kristin tildelt ansvar for neste arrangement, som vil finne sted så snart som mulig. Enkelte damer har den slemme uvane å ikke ha med dagboka si når de er ute på byen så det var ikke mulig å komme til enighet om hvilken helg som passer men det gjør det nok. Trøndelag Teater blir skueplass for neste tokt, passende nok forestillingen Den siste viking. Dette som et ledd i integreringen av koner fra fjord og fjell, fra enfold til mangfold. Gammelsalta sei kan komme på menyen igjen - etter smalahoved og Tikka Masala.
(drikkepause - øl)
Nok om det. Vi få som trosset stormen (som riktignok var ganske langt sør i landet men likevel.. man kan vel aldri være for sikker) var ikke til å stoppe når vi først hadde kommet i siget. Langt i fra. Credo var ikke klare for oss. Men det ble de. Men æsj, hvem putter røde coctailbær i bunnen av hvite russere!?!?!? Det skal da være alkohol der - ikke frukt! Det var mye fint å se på Credo, som vanlig. Det blir imidlertid noe nostalgisk over damer i vår alder når blikket sveiper over lokalets innvånere. Veien fra tanker til handling er lengre enn tidligere og mer barrikadert enn tidligere. Man ønsker jo ikke å våkne opp morgenen etter, usikker på om det er en ung elsker i senga eller "if one has given birth during the night" som Joan Rivers så treffende sier. Det er den samme dama som uttrykker alle kvinners dilemma på denne måten: "A man can sleep around, no questions asked, but if a woman makes nineteen or twenty mistakes she's a tramp."
(tissepause)
Ja sånn gikk timene - de svant hen som umerkelige hendelser. Lista seg bort fra oss, uten at vi merket noe til alderens tyngde. Kan det ha vært noe i drinken likevel? Når natten nærmet seg dag lot vi voksne ungdommen være i fred, og har de ikke kommet seg heim så sitter de vel der ennå.
Noen må imidlertid ta ansvar og skrive referat, ellers er det tvilsomt om klubbens aktiviteter vil bli godkjent av revisoren.
Apropos revisor: Hun serverer utmerket fiskegryte - om noen skulle være i tvil. Fordelen med oss kloke koner er at vi har vett nok til å flytte med jevne mellomrom (ok - noen mer enn andre). Det har den STOOORE fordel at utsikten fra kloke koners vinduer sjelden er den samme fra ett år til et annet. Årets utsikt slo alle tidligere rekorder - bare så det er sagt. (sjokoladepause)
Ulempen ved denne hyppige flyttinga er jo at mange av oss går seg bort på veiene på Byåsen. Tenk dere: En strøm av forvirrede damer, uvante med å være ute på denne tiden av døgnet, virrer rundt i små gater, forsøker å orientere seg ved å se på navnene på postkassene, ringeklokker - kikker inn gjennom vinduer for om mulig å se om det er noen kjente over grytene på kjøkkenet. Ikke rart man ringer politiet. Som om det hjelper. Vi har jo hjelm når vi er ute så sent i vår alder må vite. Mens det man egentlig trengte var vel en rullator med tanke på økende benskjørhet og lårben.
(potetgullpause)
Årsmøtet forflyttet seg fra høyden til lavlandet utpå kvelden. Vi mente det var på tide å beære Nova kino med vårt nærvær. Nå hadde de glemt den røde løperen, og det samme kan det være. Ingen av oss kler rødt noe særlig. Lyset, stolene og filmen var imidlertid over forventning. Ikke visste jeg at til og med kinoen tenker på at modne kvinner fortjener å ta en dupp i gode stoler etter et bedre fiskemåltid. Utmerket tiltak mener nå jeg.
Men nå var jo filmen av en slik art at man ikke sovnet. De som ennå ikke har sett Kautokeino-opprøret bør kanskje gjøre det. Noen anakronismer kunne man nok unnvært, men alt i alt en troverdig framstilling av et stykke norsk nasjonalhistorie - en historie større enn bunadssølv og hardingfele.
(peanøttpause)
Åndelig beriket og godt utkvilt hadde damene ennå ikke nådd toppen. Den kulturelle aften fortssatte med filmanalyse på Krambua, der toalettene er godt merket (ikke her, ikke der, men HER! sånn skal det være). Her ble man fort enige om at det var en fin tur og ingen grunn til å stoppe. Før den tredje (eller fjerde?) pilsen ble Unn Kristin tildelt ansvar for neste arrangement, som vil finne sted så snart som mulig. Enkelte damer har den slemme uvane å ikke ha med dagboka si når de er ute på byen så det var ikke mulig å komme til enighet om hvilken helg som passer men det gjør det nok. Trøndelag Teater blir skueplass for neste tokt, passende nok forestillingen Den siste viking. Dette som et ledd i integreringen av koner fra fjord og fjell, fra enfold til mangfold. Gammelsalta sei kan komme på menyen igjen - etter smalahoved og Tikka Masala.
(drikkepause - øl)
Nok om det. Vi få som trosset stormen (som riktignok var ganske langt sør i landet men likevel.. man kan vel aldri være for sikker) var ikke til å stoppe når vi først hadde kommet i siget. Langt i fra. Credo var ikke klare for oss. Men det ble de. Men æsj, hvem putter røde coctailbær i bunnen av hvite russere!?!?!? Det skal da være alkohol der - ikke frukt! Det var mye fint å se på Credo, som vanlig. Det blir imidlertid noe nostalgisk over damer i vår alder når blikket sveiper over lokalets innvånere. Veien fra tanker til handling er lengre enn tidligere og mer barrikadert enn tidligere. Man ønsker jo ikke å våkne opp morgenen etter, usikker på om det er en ung elsker i senga eller "if one has given birth during the night" som Joan Rivers så treffende sier. Det er den samme dama som uttrykker alle kvinners dilemma på denne måten: "A man can sleep around, no questions asked, but if a woman makes nineteen or twenty mistakes she's a tramp."
(tissepause)
Ja sånn gikk timene - de svant hen som umerkelige hendelser. Lista seg bort fra oss, uten at vi merket noe til alderens tyngde. Kan det ha vært noe i drinken likevel? Når natten nærmet seg dag lot vi voksne ungdommen være i fred, og har de ikke kommet seg heim så sitter de vel der ennå.
20.01.2008
"Avtagende kognitiv fleksibilitet" - eller "å eldes uten stil"
Forskning viser at det slett ikke er morsomt å bli gammel. Ny forskning viser at mange mister sansen for humor med årene. Eldre får ofte problemer med hukommelsen, forståelsen og den kognitive fleksibiliteten. Denne nedbrytingen av hjernen gjør at mange eldre også har problemer med å forstå vitser, viser forskningen fra Washington University.
Jeg visste det var noe på gang. At det er den kognitive fleksibiliteten hadde jeg imidlertid aldri trodd. Jeg fryktet at det kanskje var overhyppighet av frustrerende erfaringer, kombinert med sjonglering med to-tre jobber, utallige konfrontasjoner med psykopatiske maktmennesker, flere ti-år med masing om rydding og vask av rom, overforbruk av kroner og øre på begge sider, brenning av lys i alle ender og slike småting - det tenkte jeg var grunnen til at humoren ikke alltid var ypperst. Phu. Heldigvis så var det bare den kognitive fleksibiliteten! Nå kan jeg sove godt om natta, når det bare blir tid, og når tankene på alle små og store tidsfrister ikke dominerer og når skuldrene slutter å verke og når tanken på ugjennomførte planer og mulige katastrofale strømregniner tar en pause. hvis.
I mellomtida har jeg trimmet arm-musklene ved å flytte på tonnevis med snø. Mens jeg forbanner folk som jubler over skiføre og julestemning og alskens fanskap, verker musklene og kulden sitter i ryggmargen etter oppholdet i den blaute hvite dritten som insisterer på å legge seg i mine 25 meter privat vei. I går var det sandstrøing. Bæring av 25 kilos sekk, strø med lette armsvinger som i barndommens lærebøker om såmannen. Strøing, skuffing, strøing, skuffing. Måtte den kognitive fleksibiliteten ta det.
Det er så vidt musklene orker å løfte fjernkontrollen. Griper den nærmeste for å slå på tv og sløve bort nok en søndag ettermiddag. Radioen slår seg på. Fans fjernkontroller, de formerer seg som kaniner. Neste forsøk på å få hjernedød underholdning skrur av varmepumpa så rå kulde brer seg i rommet. På tredje forsøk blir det liv i tv'n, men det var bare strømmen - ikke noe bilde. Ny fjernkontroll viser seg å være til dvd-spilleren, som skriker ut at den ikke har disc. Som om det er noe nytt. Nok et forsøk med et nytt djevelsk knappepanel fører til merkelige lyder fra videokameraet. Endelig, nytt forsøk med en ny fjernkontroll treffer de rette signalene i den digitale faensboksen på toppen av tv'n, og et grønt tall i høyre hjørne på skjermen står og blinker. Ettersom min kognitive fleksibilitet har blitt så redusert, kyles tre ubrukelig fjernkontroller i veggen, den gjenværende gir endelig bildet i boksen, men den har ikke knapp for volum og i mangel på initiativ og muskelstyring får lyden seile sin egen sjø. Ikke fan om jeg orker å finne enda en fjernkontroll. Lyden befinner seg likevel etter all kognitiv sannsynlighet blant knapper, ledninger og lys i restene av et uvisst antall fjernkontroller som ble kylt i veggen.
Jeg bygger meg en bokhylle istedet.
Jeg visste det var noe på gang. At det er den kognitive fleksibiliteten hadde jeg imidlertid aldri trodd. Jeg fryktet at det kanskje var overhyppighet av frustrerende erfaringer, kombinert med sjonglering med to-tre jobber, utallige konfrontasjoner med psykopatiske maktmennesker, flere ti-år med masing om rydding og vask av rom, overforbruk av kroner og øre på begge sider, brenning av lys i alle ender og slike småting - det tenkte jeg var grunnen til at humoren ikke alltid var ypperst. Phu. Heldigvis så var det bare den kognitive fleksibiliteten! Nå kan jeg sove godt om natta, når det bare blir tid, og når tankene på alle små og store tidsfrister ikke dominerer og når skuldrene slutter å verke og når tanken på ugjennomførte planer og mulige katastrofale strømregniner tar en pause. hvis.
I mellomtida har jeg trimmet arm-musklene ved å flytte på tonnevis med snø. Mens jeg forbanner folk som jubler over skiføre og julestemning og alskens fanskap, verker musklene og kulden sitter i ryggmargen etter oppholdet i den blaute hvite dritten som insisterer på å legge seg i mine 25 meter privat vei. I går var det sandstrøing. Bæring av 25 kilos sekk, strø med lette armsvinger som i barndommens lærebøker om såmannen. Strøing, skuffing, strøing, skuffing. Måtte den kognitive fleksibiliteten ta det.
Det er så vidt musklene orker å løfte fjernkontrollen. Griper den nærmeste for å slå på tv og sløve bort nok en søndag ettermiddag. Radioen slår seg på. Fans fjernkontroller, de formerer seg som kaniner. Neste forsøk på å få hjernedød underholdning skrur av varmepumpa så rå kulde brer seg i rommet. På tredje forsøk blir det liv i tv'n, men det var bare strømmen - ikke noe bilde. Ny fjernkontroll viser seg å være til dvd-spilleren, som skriker ut at den ikke har disc. Som om det er noe nytt. Nok et forsøk med et nytt djevelsk knappepanel fører til merkelige lyder fra videokameraet. Endelig, nytt forsøk med en ny fjernkontroll treffer de rette signalene i den digitale faensboksen på toppen av tv'n, og et grønt tall i høyre hjørne på skjermen står og blinker. Ettersom min kognitive fleksibilitet har blitt så redusert, kyles tre ubrukelig fjernkontroller i veggen, den gjenværende gir endelig bildet i boksen, men den har ikke knapp for volum og i mangel på initiativ og muskelstyring får lyden seile sin egen sjø. Ikke fan om jeg orker å finne enda en fjernkontroll. Lyden befinner seg likevel etter all kognitiv sannsynlighet blant knapper, ledninger og lys i restene av et uvisst antall fjernkontroller som ble kylt i veggen.
Jeg bygger meg en bokhylle istedet.
01.01.2008
Godt nytt år!
Fjorårets nyttårsaften inneholdt den mest spektakulære utsikt over Trondheims fyrverkeri kvinneavdelingen (den noe inskrenka kvinneavdelingen) har vært vitne til fra egen veranda. Typisk da, det siste året privat rakettoppskyting er tillatt ble det første året med utsikt....
Nyttårskonserten, nyttårshopprenn og koselig britisk familiemord innledet det nye året, som de fleste nye år i det siste halvsekelet. Noen tradisjoner må tviholdes på i denne foranderlige verden. Og i morgen er det igjen tilbake til hverdag; hverdagsmennesker, hverdagsklær, hverdagsmat og hverdagsarbeid. Og hverdagsforsetter. I det nye åre skal jeg..... vel, fortsette som før ventelig. Har man levd i et visst antall år skal det mer enn et årsskifte til for å forandre holdninger, legninger, venner og vaner. Joda, man skal spise mindre, gå mer, røyke mindre, bli snillere, mer tolerant, rikere, gå mer på kino, teater, film og konserter, bli dyktigere og mer handlekraftig, flinkere til samarbeid, jobbe mer effektivt, ha bedre sex, sove mindre, kjøpe færre sko, mer miljøvennlig, spare strøm, osv.osv. osv. Men bortsett fra disse små endringene skal live fortsette som før. Det som er igjen av det da. Ved nærmere ettertanke er det nok best å vente med forandringene for å se hvordan det går. Liker ikke å forhaste seg nei. Men en ting skal forandres. I løpet av dette året SKAL det bli inflyttingsfest, definitivt.
Nyttårskonserten, nyttårshopprenn og koselig britisk familiemord innledet det nye året, som de fleste nye år i det siste halvsekelet. Noen tradisjoner må tviholdes på i denne foranderlige verden. Og i morgen er det igjen tilbake til hverdag; hverdagsmennesker, hverdagsklær, hverdagsmat og hverdagsarbeid. Og hverdagsforsetter. I det nye åre skal jeg..... vel, fortsette som før ventelig. Har man levd i et visst antall år skal det mer enn et årsskifte til for å forandre holdninger, legninger, venner og vaner. Joda, man skal spise mindre, gå mer, røyke mindre, bli snillere, mer tolerant, rikere, gå mer på kino, teater, film og konserter, bli dyktigere og mer handlekraftig, flinkere til samarbeid, jobbe mer effektivt, ha bedre sex, sove mindre, kjøpe færre sko, mer miljøvennlig, spare strøm, osv.osv. osv. Men bortsett fra disse små endringene skal live fortsette som før. Det som er igjen av det da. Ved nærmere ettertanke er det nok best å vente med forandringene for å se hvordan det går. Liker ikke å forhaste seg nei. Men en ting skal forandres. I løpet av dette året SKAL det bli inflyttingsfest, definitivt.
25.12.2007
Duck and cover
Det er ikke godt å vite hva det betyr når man begynner å like på Scrooge. Dette stadige møte med spøkelser fra forgagne juler - det skjer vel bare når man har levd lenge nok til å ha forgagne juler å minnes, noen gode noen svært så lite gode. Dyrekjøpt ved brenner på peisen og rådyr konjakk i halsen. Paven messer på fake italiensk, estisk og svensk på TV'n. Måltidene inntas ved ordentlige bord, og har atskillig flere ingredienser enn den daglige pizza. Katta er den eneste som oppfører seg tilnærmet normalt og ignorerer matmor når det passer seg sånn. Så hvor kommer spøkelsene fra?
Under juletreet sitter nissen på lasset. Trofast som spøkelsene, like umulig å bli kvitt og like redd for dagslys. Det er i skumringstimen de kommer fram, både nissene og spøkelsene. Tradisjoner.
Man skal være spesielt snill i jula - sier spøkelsene. Og nissen ler rått og ruller seg rundt i haugen av gavepapir, rester av voldelige spill og væpnede gaver til rike barn, gaver laget av snille barn i Kina.
Huff ja, nå er det jaggu greit å bli fremmedfientlig altså! Forgifte våre barn med bly og bakteriebomber i leker. Typisk unger å gjøre noe sånt altså, enten må de få skikk på ungene der borte eller så må de slutte med barnearbeid. Det første er vel å foretrekke for oss, med tanke på prisnivået. Noen slag med bambusstokken så skjerper de seg vel - barnearbeiderne. Farlige leker er noe vi selv har enerett på.
Og jula er jo tross alt barnas høytid.
Sjokolade i kopper og skåler lokker og lurer til utskeielser som legger seg rundt ribbefett og riskrem i stadig nye lag der man ikke har behov for enda flere lag. Og søte sjokaladenisser humrer i skjegget og nekter å forholde seg til utbytting og slavearbeid i kakaoplantens hjemland.
Jula er fredens høytid.
Jula er familiens høytid
Jula er tid for ro, ettertanke og refleksjon omkring livet havet og kjærligheten.
Var det alt? spør spøkelset. Var det alt? hermer nissen. Fred er det i alle fall ikke. Neste jul skal jeg duck and cover.
Under juletreet sitter nissen på lasset. Trofast som spøkelsene, like umulig å bli kvitt og like redd for dagslys. Det er i skumringstimen de kommer fram, både nissene og spøkelsene. Tradisjoner.
Man skal være spesielt snill i jula - sier spøkelsene. Og nissen ler rått og ruller seg rundt i haugen av gavepapir, rester av voldelige spill og væpnede gaver til rike barn, gaver laget av snille barn i Kina.
Parents can be forgiven for being a little xenophobic these days.
Millions of toys — all made in China — have been recalled in recent weeks because they have unsafe levels of lead paint, a potent brain poison that can lower IQ, cause learning disabilities and even, some studies suggest, trigger violent behavior.(Daily Green)
Huff ja, nå er det jaggu greit å bli fremmedfientlig altså! Forgifte våre barn med bly og bakteriebomber i leker. Typisk unger å gjøre noe sånt altså, enten må de få skikk på ungene der borte eller så må de slutte med barnearbeid. Det første er vel å foretrekke for oss, med tanke på prisnivået. Noen slag med bambusstokken så skjerper de seg vel - barnearbeiderne. Farlige leker er noe vi selv har enerett på.
Og jula er jo tross alt barnas høytid.
Sjokolade i kopper og skåler lokker og lurer til utskeielser som legger seg rundt ribbefett og riskrem i stadig nye lag der man ikke har behov for enda flere lag. Og søte sjokaladenisser humrer i skjegget og nekter å forholde seg til utbytting og slavearbeid i kakaoplantens hjemland.
The International Institute of Tropical Agriculture gjennomførte en undersøkelse i 2002 som avdekket omfattende bruk av ulovlig barnearbeid på kakaoplantasjene i Elfenbenskysten, Kamerun, Ghana og Nigeria. I Elfenbenskysten har omtrent 15 000 barn mellom ni og tolv år blitt solgt inn i slaveri i senere år.6 I tillegg er det mange barn som aldri får skolegang. En tredel av barna til kakaobønder på Elfenbenskysten har aldri gått på skolen.
(Etisk forbruk)
Jula er fredens høytid.
Jula er familiens høytid
Jula er tid for ro, ettertanke og refleksjon omkring livet havet og kjærligheten.
Var det alt? spør spøkelset. Var det alt? hermer nissen. Fred er det i alle fall ikke. Neste jul skal jeg duck and cover.
11.11.2007
Rapport fra årets krabbegilde
Ja, det er behov for en rapport. Jeg kan ikke unngå å notere at det går tilbake med de kloke konene år for år. Mens forfallet de siste åra har vist seg i tyngdelovens mer eller mindre angrep på visse kroppsdeler, noe som verken skyldes overdreven jogging eller røyking, så har forfallet nå kommet så langt at visse damer IKKE ER I STAND til å møte! Om det skyldes tyngdeloven, gikt, forstoppelse i nesen eller på kontoen, forkjølelse eller at man foretrekker håndverkere framfor kvinnefellesskap vites ikke. Man konstanterer kun faktum. Uten det minste bitterhet. Nesten. Men det skal de ha de damene som ikke klarte krabbetesten, at neste gang er det obligatorisk oppmøte eller eksklusjon. Nå er det ingen kjære mor med silkehansker lenger!
Et annet forfall har også satt inn - et enda grusommere tegn på at tidens tann har gnagd seg lange underjordiske ganger inn i vår enge krets. Tidligere tiders krabbelag hadde en viktig ingrediens, nemlig krabber; ferske og friske (eller nesten da) som måtte knekkes med nøtteknekker og hammer. I år kjære damer, i år ble de cellofan-kledde skallene av fordums bunnkrypere TINT I MICROBØLGEOVN! Say no more! Hah. snøft. Dess mere, man så tilfeller av den innvandrede Kongekrabben på det grønnkledte bord også! Hva byr dere?!?! Man kan tyde dette generelle forfallet som et tegn på at maten ikke lenger er det viktige når de kloke koner samles, men latteren, fnisingen, diskusjonene og sladderen om de som ikke er tilstede (for dere tror vel ikke at dere går fri når dere ikke møter opp!!! HA) Imidlertid kan det også sees som et tegn på fornyelse, for på årets bord dukket rykende ferske og varme foccacia-brød opp, takket være Anna som på tross av en lengre omvei fant fram til det gule huset i byåsveien. Og dessuten, kontinuiteten ble også ivaretatt ved at Mariann brakte hvitløksmajonesen trygt i hus - til krabbenes og konenes store glede. Kontinuitet var det også i antall gjenlagte effekter, en skvett vin, en boks øl, en ildfast form - men ingen damer ble glemt igjen denne gangen. I alle fall har det ikke dukket opp noen ennå. Det betyr at alle klarte å komme seg heim innen morgenen, men om det er forfall eller framskritt det må det ytterligere forskning til for å finne ut.
Selv om enkelte av de ikke-tilstedeværende kloke koner gjorde seg sterkt bemerket under kveldens forløp gjennom x antall sms og til og med e-post (som dessverre ikke ble sjekka før dagen etter) - så kan det være på sin plass å rapportere også om noen av kveldens tema. (de som tror kloke koner møtes for å bedrive tomprat kan ikke ta mer feil - vi er jo seriøse for svarte!)
De syv dødssynder, totalt uinteressant for de kloke koner, noe som nok skyldes at vi allerede har utført de synder vi har hatt lyst til, og ser fram til de neste atten. Dessuten var det flertall for at Kristopher Schau i seg sjøl er uinteressant. Bæsjegutt.
Til forskjell fra dødssyndene har kloke koner et varmt og engasjert forhold til diskusjonen om krig og fred og sånt. Uten uenighet ble det derfor vedtatt at Norge er i krig i Afghanistan, og at miljøproblemet er knyttet til odelsrett. Her er det mulig at referatet mangler noe, referenten var ute etter øl.
En noe opphetet debatt om revens rett til å leve i nærheten av barnehager - muligens en litt mer lokal debatt enn den forrige, avdekket stor uenighet, noe som førte til opptil en hevet røst. Man fattet vedtak om å la hunden være begravet sammen med bjørnen i Lierne. voff.
Også andre temaer var oppe til debatt. Så som forsikring, lån og samboerskap, og det relaterte temaet "det går tilbake med likestillingen i samfunnet" Det siste i sammenheng med barne-kanalenes agressive markedsføring av rosa hester til jenter og maskingevær til gutter. Litt etter litt falt en matthet over de kloke koner, natten krevde sitt og etter at Marit nesten sovnet med kattskinnet rundt halsen, fant den mest våkne ut at det var på tide å ta burkaen av kjøretøyet og kjøre de animerte heim. Om det var sent eller tidlig vites ikke, man har sluttet å se på klokka i vår alder, nå ser vi bare på kalenderen.
Et siste vedtak ble gjort: I januar skal det skje noe.
Et annet forfall har også satt inn - et enda grusommere tegn på at tidens tann har gnagd seg lange underjordiske ganger inn i vår enge krets. Tidligere tiders krabbelag hadde en viktig ingrediens, nemlig krabber; ferske og friske (eller nesten da) som måtte knekkes med nøtteknekker og hammer. I år kjære damer, i år ble de cellofan-kledde skallene av fordums bunnkrypere TINT I MICROBØLGEOVN! Say no more! Hah. snøft. Dess mere, man så tilfeller av den innvandrede Kongekrabben på det grønnkledte bord også! Hva byr dere?!?! Man kan tyde dette generelle forfallet som et tegn på at maten ikke lenger er det viktige når de kloke koner samles, men latteren, fnisingen, diskusjonene og sladderen om de som ikke er tilstede (for dere tror vel ikke at dere går fri når dere ikke møter opp!!! HA) Imidlertid kan det også sees som et tegn på fornyelse, for på årets bord dukket rykende ferske og varme foccacia-brød opp, takket være Anna som på tross av en lengre omvei fant fram til det gule huset i byåsveien. Og dessuten, kontinuiteten ble også ivaretatt ved at Mariann brakte hvitløksmajonesen trygt i hus - til krabbenes og konenes store glede. Kontinuitet var det også i antall gjenlagte effekter, en skvett vin, en boks øl, en ildfast form - men ingen damer ble glemt igjen denne gangen. I alle fall har det ikke dukket opp noen ennå. Det betyr at alle klarte å komme seg heim innen morgenen, men om det er forfall eller framskritt det må det ytterligere forskning til for å finne ut.
Selv om enkelte av de ikke-tilstedeværende kloke koner gjorde seg sterkt bemerket under kveldens forløp gjennom x antall sms og til og med e-post (som dessverre ikke ble sjekka før dagen etter) - så kan det være på sin plass å rapportere også om noen av kveldens tema. (de som tror kloke koner møtes for å bedrive tomprat kan ikke ta mer feil - vi er jo seriøse for svarte!)
De syv dødssynder, totalt uinteressant for de kloke koner, noe som nok skyldes at vi allerede har utført de synder vi har hatt lyst til, og ser fram til de neste atten. Dessuten var det flertall for at Kristopher Schau i seg sjøl er uinteressant. Bæsjegutt.
Til forskjell fra dødssyndene har kloke koner et varmt og engasjert forhold til diskusjonen om krig og fred og sånt. Uten uenighet ble det derfor vedtatt at Norge er i krig i Afghanistan, og at miljøproblemet er knyttet til odelsrett. Her er det mulig at referatet mangler noe, referenten var ute etter øl.
En noe opphetet debatt om revens rett til å leve i nærheten av barnehager - muligens en litt mer lokal debatt enn den forrige, avdekket stor uenighet, noe som førte til opptil en hevet røst. Man fattet vedtak om å la hunden være begravet sammen med bjørnen i Lierne. voff.
Også andre temaer var oppe til debatt. Så som forsikring, lån og samboerskap, og det relaterte temaet "det går tilbake med likestillingen i samfunnet" Det siste i sammenheng med barne-kanalenes agressive markedsføring av rosa hester til jenter og maskingevær til gutter. Litt etter litt falt en matthet over de kloke koner, natten krevde sitt og etter at Marit nesten sovnet med kattskinnet rundt halsen, fant den mest våkne ut at det var på tide å ta burkaen av kjøretøyet og kjøre de animerte heim. Om det var sent eller tidlig vites ikke, man har sluttet å se på klokka i vår alder, nå ser vi bare på kalenderen.
Et siste vedtak ble gjort: I januar skal det skje noe.
20.09.2007
Rett utafor allfarvei finnes det også liv.
Som produsent av tekst og bilder i hard innpakning må man av og til stille på dertil egnede arrangement, som for eksempel BOKBAR. Hvordan bedre presentere en billedbok enn med en flott og grundig forberedt powerpoint-presentasjon? Så opplever man å stå der med minnepinnen i hånda og ingen pc.
Det er da man føler seg passe dum. Uh.
Kan hende vil noen politikere føle se dumme (skjønt det er lite trolig) dersom følgende ikke er infridd i løpet av de neste fire år:
1. Full sykehjemsdekning og styrket hjemmetjenesteDisse ni punktene er det ikke dumt å huske til neste valgår.
2. Tiltakspakke for styrket kollektivtrafikk, reduserte klimautslipp og en grønnere by.
3. Fortsatt bruke en million kroner hver dag til å sette i stand skolene.
4. Opptrapping av sosialhjelpsatsene
5. Bedre kommunale tjenester gjennom positiv dialog med de ansatte, framfor privatisering og anbud.
6. Bygge seks nye idrettshaller
7. Gi alle som ønsker det plass i musikk - og kulturskolen
8. Innstramming i skjenkepolitikken
9. Ap, SV, Sp og De Grønne forplikter seg til å legge fram felles budsjett i balanse.
Det må innrømmes at det merkelige fenomenet Facebook har ført til redusert aktivitet på denne bloggen. Dumt det også kanskje. I alle fall føltes det dumt da man skulle sjekke 'relationship stories' og resultatet var 'you have no recent activity'. Egentlig litt rart at noe fremdeles ikke offentliggjøres på facebook helt automatisk og av seg selv. Det er da man føler at det fremdeles finnes liv utafor allfarvei.
Abonner på:
Innlegg (Atom)