Tåka ligger tett mellom husene i vår lille gate i kveld. To jenter red nettopp forbi på nyskodde hester med klikketi-klopp-lyder (de finnes!) som tåka forsterket. Gatelyktene har en glorie og naboens utelys hjelper ingen til å finne låsen på døra om hun kommer sent hjem i kveld. Gradestokken nærmer seg null - det er høst. Begoniaen varslet i dag tidlig om at det var for sent å ta den inn. Komposten er hagens varmeste punkt - den puster ut hvit damp i stille skumringstimer.
I gamle dager ble slike kvelder brukt til å skrive brev til venner og familie. Det er lenge siden jeg skrev et brev på gamlemåten og sendte den med den eldgamle institusjonen "posten". På posten i min barndom sto ho Ågot. Hun visste alt om hvem som fikk brev fra hvem, om kjærlighetssorg og familieforøkning, og dødsfall og ulykker. Fra sorteringshylla hennes Ågot tok han Daniel brevene med seg i sin bil. Daniel kom kjørende med brevene helt til døra. I den første tida av min hukommelse kom Daniel inn og fikk kaffe og - fram til påske i alle fall - rester etter julebaksten. Så fortalte han hva som skjedde i de andre gårdene og tok uten tvil med seg våre historier videre. Det ble protester da Daniel fikk besked å nøye seg med å legge posten i et stativ med mange grønne bokser. Pføy for en uting. Han lurte seg til noen kaffekopper likevel Daniel, men vi kunne se at han var stressa, det samla seg ikke mye mose på Daniel etter 'moderniseringa' på 1970-tallet. De gamle så han innom oftere, sånn for sikkerhets skyld. Og når trygda kom måtte han jo inn med postanvisningen.
Både Ågot på posten og Daniel i postbilen sparte samfunnet for mange penger. Var ikke posten hentet flere dager på rad, uten at de visste hvorfor - ja så sjekket Daniel at alt var bra. De små pratene Daniel hadde tid til utgjorde et sosialt høydepunkt som knytta ensomme sjeler til lokalsamfunnet og forhindra utvilsomt mange følger av ensomhet. Posten var den gang en institusjon som besto av mennesker. Av Danieler og Ågoter. Samfunnsøkonomisk en utvilsom suksess.
Slik tenker man ikke i dag. Daniel'ene i dag blir kalt nysgjerrige sladderkjærringer. Ineffektive og kostnadskrevende, utgiftsposter, byrder for samfunnet. Så rart å ha blitt så gammel at jeg savner Daniel. Ingen av dagens Daniel'er eller Ågot'er har lov til å være mennesker, for det er ikke lønnsomt. Nå betaler vi ekstra for å få posten levert på døra, adresseforandring er gratis bare en kort periode, så må du betale for "servisen". Nå kan gamle mennesker ligge døde i månedsvis og ingen sjekker hvorfor posten ikke har blitt henta. Men de er kostnadseffektive. og har garantier foran og bak, og ledelsen påstår at kundene er fornøyde. Vi fikk en Amerikapakke i dag, poststemplet Austin Texas 14.10.05. AirMail. Jammen går det fort fra USA-landet. Her i Trondheim har den nye, effektive og lønnsomme Posten større problemer. Det tar fem dager for et brev å komme fra en kant av byen til en annen. Da er fristen for å melde seg på festen gått ut. Men hva annet kan man vente når posten skal leveres på Bunnpris (!) og håndteres av kvisebesatte butikkbetjenter som tror servise er noe kundene skal yte dem! Hvordan glede en nattevakt? Har du sett den reklamekampanjen fra posten? Mitt forslag er at de forsøker å få brevet fram til nattevakta i tide.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar