Advarsel: Denne bloggen kan inneholde store mengder ironi og tidvis satire. Vil innimellom kreve noe tankevirksomhet.
20.01.2007
Jeg har aldri forstått mysteriet med Mona Lisas smil. Altså – jeg har aldri sett noe mystisk ved det smilet. Dama ser helt normal ut etter min mening, sliten etter å ha sittet modell i flere timer, litt sjenert over at denne rufsete kunstneren har kledd på henne en kjole som får puppene hennes til å bli uformelige. Og litt sur fordi hun egentlig hadde forestilt seg at han i det minste ville ta pause i malinga i lunsjen. Men nei da. Lunsjpausen kom og gikk og ikke noe mat, ikke engang et glass vin har hun fått. Så nå begynner hun å bli seriøst sulten og ja, altså en smule sur. Hun har begynt å fantasere om mat, lammestek, persillepoteter, karamellpudding svever på varme tallerkener foran øynene hennes. Hallusinasjonene er det som gir Mona Lisas øyne det lille sløret, verken flørt, mystikk eller noe annet. Sult. Hun har bestemt seg for å gi den maleren en lærepenge så snart hun har fått betaling for poseringen, de mange timene, stive ømme muskler og matmangelen. Bare vent, når lønna er i lomma skal hun ta maleriet og dælje det over hodet på den arrogante gamle grisen som sitter der og maler henne, hennes kropp, smil, øyne, hennes farger, drømmer og fantasier. Hun trodde ikke lenger at han noen gang skulle bli ferdig med bildet som han hadde lovet mannen hennes. Kunstner lissom. That’s the problem with you men; you all think you are real.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar