Satansbudsjett

Bloggen har vært stum en tid. Man har vært travell. Og wenn jemand eine reise macht så hender det hun oppdager nye og hittil ukjente former for liv. Jeg har tidligere skrevet om løgner og løgnere i denne bloggen. Alle lyger jevnt og trutt: sportsfiskere lyger om størrelsen, danske og norske menn lyger om størrelsen, kvinner lyger om størrelsen på både det ene og det andre. Men den arten som lyger mest må være politikere, særlig av denne twofacedlyingbitchtypen. Politikerne har rendyrket kunsten slik at de nærmest er ugjennomskuelige. Nærmest. Politikere gjør en sport ut av å lure oss som avhenger av deres disposisjoner, de starter stadig nye prosjekter, og så stopper de det hele noen måneder senere, godt hjulpet av sine våpendragerebyråkratene. De lyger deg opp i trynet den ene dagen, og slikker ræva di den neste - om man ikke betakker seg. Jeg lider ikke av politikerforakt (som om det skulle være en lidelse!). Mine meninger om politikere er langt mer vitenskapelig fundert enn begrepet forakt impliserer. Ut i fra observasjoner gjort i en hverdag hvor man er mer eller mindre prisgitt politikernes prioriteringer og beslutninger, har jeg kommet fram til at politikere utgjør en spesiell rase humanoider. De er det manglende mellomledd mellom Adams ribben, det sorte hull som trekker all menneskelighet ut vår eksistens. De er rester fra den tida kanibalisme var en nødvendighet og ikke en perversitet praktisert av multinasjonale storkonsern. Deres virkelighetsoppfatning baserer seg på en tilværelse der maktbegjæret er større enn seksualdriften, de har en kultur som hittil ingen antropolog har turt å utforske av frykt for å bli fanget i det giftige nett av løgner. I denne primitive kultur er praktisering av ærlighet, integritet, prinsippfasthet og etterrettelighet så strengt tabubelagt at ingen tør tenke på dette, ja, de fleste i denne kulturen har aldri fått kjennskap til disse egenskapene eksisterer i andre og for oss mer kjente kulturer. Det er derfor en plikt for oss anti-politikere å frelse denne gruppen nesten-mennesker fra den syndens pøl de lever i. Her har vi sjansen til å ta i bruk den gode gamle norske kulturimperialismen vi var så flinke til å praktisere i forrige århundre - misjonen. Mitt forslag er at vi sender misjonærer inn på storting, fylkesting og i bystyrer. La dem bruke alle midler i å bekjempe den onde politikerkulturen som overhode ikke har noen bevaringsverdi what so ever - ever. Det har de trening i, misjonærene - høvle over og trykke ned i det rykende stedet som alle homofile, røykere og seksuelt praktiserende ugifte personer hører hjemme - for en gang skyld bør de få frie tøyler og stort budsjett(!).