Endelig en lørdag - det må minst være ti år siden jeg brukte en hel lørdag formiddag i Trondheim sentrum. Og minst tjue år siden jeg syns det var arti. Den gangen vi sto opp i otta, sleit oss inn til lugubre lokaler for å hente ut stand og fylle opp med dertil egnet lektyre, enten det nå var løpesedler for kveldens Irish Night, støtt IRA, støtt kurdernes sak eller gangske enkelt ei saftig utgave av Klassekampa. På turen nedover gata ble man overfalt av en kakefoni av lyder; irske og chilenske og mystiske gatemusikanter med varierende kompetanse underholdt seg selv og andre med iskalde fingre og sekkepiper.
Det var tider det! Nordre kunne man gå fra topp til Dronningensgate - tørrskodd - tett i tett med stands og løpesedler og gode politiske kampsaker som vi alle var enige i. Skjeggete gutter og tynne jenter i loslitte klær, vømmøl og bomull! Vi snakka samme språk og brukte samme ord, visste alt om hverandre og drakk rødvin og noen røyke en joint og spiste pizza og Chili con Carne uten å fjerte. Det var tider ja. Etterhvert møtte vi på stand med barnevogner, bleieunger og barnehagebarn. Varmestua på Ericsen var obligatorisk mellom og etter stand-plikta. Med barnevogner, puppene klar for servering og helt vanlig kaffe. Og en løksuppe innimellom når vi hadde råd, og når ungene slutta med puppen. Starta man for tidlig med løksuppe ble de skriking hele natta - det er noe alle vet. Men altså - den gangen kunne man gå fra Brunhjørnet og nedover mellom RV, IRA, PKK, Pal-kom, Anti-apartheidere, homofilere, kvinnefrontere og andre kremfolk. Det var da det.
Denne lørdagen på slutten av mars i 2008, med veik sol og iskald vårvind, fikk man gå i fred på Nordre. Eller rettere sagt, det er ikke fred lenger man kjemper for på Nordre. Der Johnnys enmannsorkester dominerte en gang i tida ligger/sitter tragikomiske tiggerskikkelser med en kopp - rører knapt på seg så man tror de er død og gidder derfor ikke legge noe i koppen. Og der Klassekamp vart solgt sto i dag en diger igloo av plast med 1030db (eller lignende)fra høytalere med en slesk eiendomsmeglerstemme som til irriterende musakk reklamerte for av alle ting fotball! SOm om den greia trenger mer støtte en den har! Og det verste var nesten å se de gjenspikra vinduene på Ericsen - nærmere kulturkriminalitet kommer man ikke i Trondheim, om man da ikke regner riving av de brannherja bryggene, nybygget etter storbrannen på Nordre og andre 'nyvinninger'. Ved nærmere ettertanke er vel også utfrysinga av den eksotiske butikken du vet, undertøyHoff, også kulturkriminalitet. Og omlegginga av Neste Stopp-butikkenes sortiment, utbredelsen av 7Eleven, Mix og Narvesenbutikker i midtbyen - hva er det om ikke kriminelt? Før kunne jeg handle på Kjeldsberg, finne noe godt, lukte noe nytt, se noe dyrt. Men nå - skal jeg ha matvarer i midtbyen kan jeg velge mellom RIMI og Rema! Snakk om å velge mellom pest og kolera, byller og betennelse.
I alle fall tror jeg ikke det blir mange turer til midtbyen på meg i den nærmeste fremtid. Ikke før julegavene skal kjøpes i alle fall, når farmor og mormor og minstemann og han i midten og storebror skal ha DS og Mbox og tog og bok og CD og DVD og ... ja du skjønner tegninga. ikke en lørdag frivillig vandrende nedover nordre.
LUTTER VELVÆRE
Nå var ikke denne lørdagen bare en nostalgitrip. Hensikten var det halvårlige frisørbesøket, nøyaktig tre måneder etter at tanken først slo meg om at 'nå må jeg virkelig til frisøren'. Har det med det jeg, la tanken modne altså. Derfor er det at frisørbesøkene blir et høydepunkt i min tilværelse. Nå er ikke frisørsalongen tilfeldig valgt: den har massasjestol som jeg får sitte i når de vasker håret mitt! Å du salige.. jeg balanserer mellom søvn og våken tilstand, helt til den himmelske massasjen tar slutt. I salongen har jeg valgt frisøren med omhu. Jeg har forsøkt flere av dem, fra Pål som fortalte alt om sine sjekketriks, mislykte opplegg og sårede følelser til Terese som ikke lot meg sitte lenge nok i massasjestolen. Men Marita - dette vidunderlige unge mennesket med vett og forstand. Hun som gir en sliten dame fler komplimenter i løpet av en time i stolen enn det man får i løpet av fire år ellers. (Er det ikke et kompliment når hun kaller meg sitt lykketroll kanskje? Eller hva med: Elise kan du vaske håret til denne skjønne damen?... smelte smelte, jeg er frelst)
Javel, så er jeg billig og villig til å la meg forføre. Men jaggu har jeg fortjent det - 90 minutter i en atmosfære av pur behag. Verdt hver krone spør du meg. Dessuten - denne lørdagen gjorde Marita og jeg en ny oppdagelse: jeg har en hittil uoppdaget hårfarge! Den har ikke vært sett på 15 år - minst. Ikke grå, ikke gul, ikke blånd - men aske! Jeg er askefarget sa Marita min skjønne frisør - og jeg må insistere at det ikke er det minste som lys kommunefarge, det vil jeg bare ha sagt!
LUKSUS
Nå ja, oppløftet post-frisøhumør gjør underverker på humør og humor og kjøpelyst. PÅ veien hjem finner jeg bokhandlere med tilbud som lokker kortet ut av lommeboka. Jeg kom hjem med nytt hår, og fem nye bøker. For en lørdag! Fem splitter nye ubrukte, uleste bøker som lukter bok, denne lukta som er en blanding av feit trykksverte og tørt papirstøv. En gammel kjenning - Fay Weldon tar rotta på ekteskapet. To ferskere bekjentskaper:Anna Gavalda, den første var stor den andre var elendig, la oss håpe den tredje gjennoppretter Gavaldas status i heimen. Og alltid sprelske Alexander McCall Smith, han med Miss Precious Ramotswe you know, men nå Scottland. Tittelen Friends, Lovers and Chocolate kunne jeg personlig tenke meg å snudd på, Chocolate, Friends og Lovers har etterhvert blitt den mest relevante rekkefølgen, men jeg ser stort på det og har forventninger til AMS. Og så to totalt ukjente: Haruki Murakami og Mark Haddon. Jeg gleder meg, bare synd at akkurat i natt skal klokka skrus fram ein time og dermed blir det enda kortere natt å lese i.
