Hvor lang er Trond Giskes armer? Hvor langt rekker en armlengde, og fra hva til hva måler man da? Iflølge Bunadbroderistene så måles en armlengde slik:
Nå kan det hende dette målet også endrer seg - nå når vi har fått en så resolutt kulturminister som vet å ta grep. Bunadmakeri hører inn under begrepet kultur, på sett og vis, og da sier jeg bare se opp bunadskjortearmlengdemålere: før dere vet ordet av det er armlengdene kuttet ned og alle bunadskjorter blir korterma.
Men altså, det dreier seg om den maktglade og markeringskåte kulturminister Trond Giske og hans påstand om at hans utsagn om at han skulle holde en armlengs avstand til det meste, hadde blitt misforstått av folk som trodde han mente at politikere ikke skulle styre kulturlivet. For det var ikke det han MENTE - nei. Han MENTE at det skal være "en armlengs avstand" mellom en kulturinstitusjones styre og dets fagstab, mens kulturministeren og institusjonens styre skal være kinn mot kinn, munn mot munn, hånd i hanske. Dette fordi, nemlig dere, at STATEN bidrar med PENGER til kulturinstitusjonene og da må vi da ikke forvente at de ikke skal KREVE noe igjen!?
Hallo, lærte vi ikke allerede på antropologi grunnfag på gamle UNIT- AVH (altså før konsolideringa som skapte (eller vanskapte) NTNU) at en gave krever en gjengave? Marcel Mauss hevdet "that giving an object creates an inherent obligation on the receiver to reciprocate the gift. The resulting series of exchanges between groups thus provided one of the earliest forms of social solidarity used by humans."
Så i skammekroken med oss som hadde trodd at kultur har en egenverdi utover å være redskap i utviklingskåte byplanleggere og kommunepolitikeres verktøykasse, og utover næringslivets jakt på elg i solnedgang. Det blir trangt i skammekroken. Kultur, kunst - kulturhistorie - musikk - teater, de fleste sektorer av kulturlivet har i de siste par åra vært utsatt for Giskes armer, også i Trøndelag. Jeg har ved selvsyn erfart at mannen HAR virkelig lange armer, sist jeg så det var da han full av angst for ikke å bli forstått så seg nødt til å besøke den insitusjonen jeg har mitt daglige virke i, for å overbevise alle fra topp til bunn om at sammenslåing - konsolidering - av alle større museer i sør-trøndelag er det eneste saliggjørende, for ellers....
Den pågående museumsreformen - lenge påkrevet og i utgangspunktet en reform som ble ønsket velkommen av de fleste av oss om jobber i sektoren - har under Giskeveldet utartet til det morbide. En passant er det i seg selv kvalmende når en mann i sin beste alder pynter seg med fjær fra sin forgjenger Valgjerd Svarstad Haugland KRF (say no more) - for det var vitterlig under hennes kulturministeri at museumsreformen ble startet og fikk de første millionene til å rulle inn over det ørkenaktige norske museumslandskapet . Riktignok rullet millionene saktere og saktere, Trondemann trakk ut proppen og retta pengestrålen mot sine favorittprosjekter, prosjekter som ville gjøre ham stor og kjent og populær, en bauta ville han bygge. En bauta over seg selv. Rockemuseet vil bli stående - når det nå kommer opp i stående - som Giskemuseet. Og for å sette sitt giskestempel på reformen fra Valgjerds tid, bestemte han seg for at der Valgjerd sa at det skal være 100 museer, så skulle han bare ha 60 museer i Norge. "Everything you can do I can do better", sang han sikkert til bildet av sin forgjenger som antakelig henger i regjeringsbyggets korridorer eller deromkring.
Spurte han seg sjøl noen gang om det var faglig grunn for tallet 60? Eller er det penger å spare? Jeg frykter som den Tomas tvileren jeg er, at det hele dreier seg om kontroll. Jo færre selvstendige museer, jo færre dyktige museumsledere, jo færre uavhengige fagmiljøre, jo færre lokalt eller regionalt oppnevnte museumsstyrer det finnes i annerledeslandet Gnore, jo lettere blir det å ha kontroll over det hele. Kontroll til å sentralisere, omforme, bygge ned og bygge opp. Til å plassere museer, kultursentre, operahus, og anna snacks for å lokke til seg den kreative klassen slik at det passer inn i politikernes speilbilde og gamle bydelers gentrifisering.
- Holdningene som Giske framviser står sterkt innenfor den sosialdemokratiske tradisjon, der kulturen skal tjene politiske formål. Her har man lite respekt for kunst som ytring, og ser ikke behovet eller verdien av kunst som opposisjonell kraft i samfunnet, sier Trine Skei Grande i Museumsnytt
Enda bedre uttrykker Hege Duckert seg i sakens anledning:
Det er bare en armlengde ned til bukselomma - og der bør ikke kulturlivet befinne seg: I statsrådens bukselomme. Vi risikerer å få et kulturliv som blir slik at når statsråden sier hopp, så spør de: Hvor høyt vil du vi skal hoppe? Eller snarere: Hvor bredt? (Sitat fra Ballade)
Og her er vi ved sakens kjerne, ønsker vi at museene og andre kulturinstitusjoner skal være i Giskes bukselomme - godt innafor giskes armlengde? Enkelte superoptimister med gangsyn som en muldvarp hevder det er det beste stedet å være, at kulturministerens lommer er stedet man hviler trygt og godt og hvor man kan nyte godt at skillemynten statsråden putter i lomma etter å ha kjøpt en halvliter på nachspiel og betalt med en 100-lapp. Denne kortsyntheten kan i beste fall være naiv, i verste fall dumhet. Giskes kulturpolitikk samler institusjonenes styringsorganer i en hånd, og er et HINDER for utvikling av et selvstendig kulturliv med utvikling på faglig gunnlag som mål. At selvstendige halv-private stiftelser presses til å gå med i prosesser som mangler konsekvensanalyse, mål og visjon er neppe faglig utviklende. Når Kunstindustrimuseet i Trondheim sitt styre ikke godtok pålegget om å slå seg sammen med de sju andre offentlig støtta museer i Trøndelag, utnevnte Giske nye styremedlemmer utenom alle rutiner for styrevalg/utnevnelse. Når Trøndelag Folkemuseums styre skulle si ja eller nei til samme ultimatum (SI JA TIL SAMMENSLÅING ELLERS FÅR DERE IKKE MER PENGER.. ingen trussel altså bare en oppfordring..) ja da fikk Trond Giske sin gode venn fylkesordføreren til å RINGE SYREMEDLEMMER PRIVAT for å forsikre seg om at de ikke fant på å ha en egen mening som var forskjellig fra statsråden. Når blårussen fra AUF-dagene slår seg sammen har fornuften liten verdi, og kulturen enda mindre.
Korttenktheten synes å ha festet seg på høyeste nivå. Tenk om det skulle gå slik at vi får et regjeringsskifte hvor kultuministeren kom fra ytre brune høyre. Hvem vil være innenfor en slik statsråds armlengde? Ville det føles like behagelig? En brunflekket minister med sans for buskspell, elg i solnedgang og realisering av død kapital ville kunne oppnevne styrer i museumssektoren som vedtok å selge kunst og kulturskatter for å skaffe penger til nye trekkspill og turnebuss til alle norske danseband. Vi kunne få et styre som la kjepper og miner i veien for utvikling av samfunnskritiske utstillinger og holdningsskapende publikumstilbud.
«Sjå tel å fløtt' den klamme presthanda di,» sa Hanna Kvanmo til Kjell Magne Bondevik i 1977. Og jeg støtter utsagnet: sjå te å fløtt deinn klamme ministerhainna di Giske.
