Chateau de Prat

Bare prat
Tiden kommer i klomper, i alle fall her i avdelingen. Nå har det gått en god klomp tid, sammenhengende og uten mellomrom. Innimellom klompene har man tid til gode venner og vin. En kveld på gode gamle Ericsen ble ikke som ventet, men man fikk dekt mange behov gjennom en flaske span Château de Prat...
Og det ble mye prat. Og nostalgi. Det var før i tida vi gikk på Ericsen, etter at den politiske lørdagsjobben var ferdig fulgte løksuppa. Senere kom ungene og barnevognene sto på rekke og rad utafor Ericsen. Den gangen røyka vi der også - reine terroren. Det må ha vært et høyreavvik.

Rettelse
Det har skjedd en feil. Bestyrerinnen gikk for en stund siden ut med forvirrende informasjon om menyen på høstens årsmøtet i foreningen Kloke koner av nittenhundreognittifem, seks eller sju.
For å være helt klar på dette: Menyen er krabbe, har vært krabbe og skal forbli krabbe. Man blir hva man spiser!

Nytt høyreavvik.
Ville du kjøpt bruktbil av denne mannen:

Nei. Ikke jeg heller. Men han er altså den nye visestatsministeren i det kjente demokratiet Israel. Overrasket er man dog ikke. Fascister fra Israel overrasker meg mindre enn en Jaffa-appelsin på Rema. Sjokkert ble man heller ikke over at Israel nå har innrømmet at de brukte fosforbomber under sommerens ferieopphold i Libanon. Men ulovlig, nei, det var det da ikke:

Lebanon had accused Israel of using the weapons but at the time Israeli officials said they were only for marking. Lebanese President Emile Lahoud said in late July: "According to the Geneva Convention, when they use phosphorus bombs and laser bombs, is that allowed against civilians and children?"
Doctors in hospitals in southern Lebanon had said they suspected some of the burns they were seeing were being caused by phosphorus bombs. Israeli forces said the arms used in Lebanon did not contravene international norms.

Det er èn lov for jøde og en for greker. Som det slett ikke står i et velkjent jødisk skrift.

Nei, det er jammen bra RBK har fått verden på skinner igjen. Og snart begynner HERREAVDELINGEN - radio for deg som liker herrer. Yupp.

Mann

D'ekke lett å være mann. Noen ganger gjør de det ekstra vanskelig for seg selv. Ta denne mannen for eksempel, han mener menn bør bestemme at kvinner skal gå gravid i ni måneder og føde et barn de ikke vil ha. Mannskamp kaller han det, og i samme slengen klager han over at kvinner dominerer på alle samfunnsområder, at de har monopolisert makta i heimen og at det er der den egentlige makta i samfunnet finnes. Jasså nå. Så det er bare tull at makta i samfunnet ligger i styrerom og kapitalopphopninger? Godt å vite. Runar Døving heter han denne nye undertrykte lille mann. Hans dårlige skjulte bitterhet over å komme til kort her i livet gjør at han blander korta. Han blander ganske enkelt kjønn og klasse. Det han identifiserer som kvinners uante makt er en klasses makt, middelklassen. Mens maktmenna forlengst har gått over i overklassen har mange kvinner nettopp klart å karre seg opp i denne oppskrytte demokratibærende klassen. Det er ikke uten grunn at årets fredsprisvinner har valgt ut kvinner som de viktigste mottakere av sine lån til småforetak, og argumenterer med at nettopp kvinner kan gjøre mest ut av minst penger i land uten demokrati og menneskeretter. Demokrati. Makt. Penger. Tre ord som absolutt ikke har noen sammenheng. Men nok om det.

Det er å frykte at kvinner forblir i middelklassen en god stund ettersom den egentlige makta, d.v.s. kapitalen er en arena fremdeles monopolisert av menn, menn har hegemonien på børsen for å si det sånn. Døvings analyse basert på kjønn er så nærsynt og historieløs at man kan falle for fristelsen til å møte hans argumenter med hånlatter. Det er imidlertid ett poeng som viser hans totale mangel på gangsyn, og som gjør mer skade enn gavn i denne sammenhengen. "I livmorsfeminismens perspektiv har kvinnen også klart å gjøre seg til den naturlige samværspartner til barnet", skriver Døving, og sparker beinkrok på sine egne argumenter.
En ting er at han i likhet med mange andre menn på samme side i samfunnsdebatten ikke helt mestrer begrepene 'feminisme' og 'livmorsfeminisme' og andre krevende nyord. Alvorligere er det at han med dette mener å bevise at likestillingen har gått for lang i kvinners retning. Tingen er herr Døving, at dette argumentet nettopp viser at likestillingen IKKE har kommet langt nok! At mange kvinner fremdeles kan stole på lover som gjør at de ved samværsbrudd får hovedomsorgen for barna, er at det likestillingen ennå har et stykke å gå. Likestilling blir det først når menn som en selvfølge må ta halvparten av all omsorg for barna, emosjonelt så vel som økonomisk. Omvendt lille venn. Slik går det når bitterheten skygger for fornuften, selv for en forsker.

Døvings kronikk i Aftenposten følges opp av Dagbladet som har fått for vane å intervjue Aftenpostens kronikører for virkelig å kunne flyte på harrybølgen. Det var jo slik Gaarder fikk så hatten passa. Åkkesom, i Dagblades melkeintervju
får Døving utdype sine argumenter og vrede over 'livmorsfeminismen'. (KA FARSKEN) Særlig fengslende er hans argumentasjon for at kvinner ikke skal bestemme over kroppen sin sjøl:

- Jeg har en venn som har fem aborter bak seg. Han ville ha alle barna.

Akkurat ja. Hvis denne vennen til Døving har kjørt fem kvinner på tjukken, og alle har tatt abort ... ja da kan man jo lurer litt både på mannen og hans motiver. Hørt om kondom? Slike uansvarlige mannfolk er det jo ikke noe vits i å reprodusere, det må vel alle skjønne. Bedre argument for at kvinner skal ha rett til å bestemme sjøl har jeg knapt hørt!

Nuvel. Døving er en raring. Selv når han har rett fører han en så klumsete og sutrende argumentasjon at man får lyst til å bruke prevensjon, hver jævla gang. Han gjør menn en bjørnetjeneste og hindrer vår felles kamp for en likestilt barnefordelingsnorm.

Klart for årsmøte!

Vi nærmer oss raskt tiden for nytt årsmøte i Kloke Koners Klubb av 1996,7 eller 8...
Riktignok er det bare et drøyt halvt år siden siste årsmøte (referat et stykke ned på denne siden), men vi er rause vi i klubben. To årsmøter pr år er det minste man må ha. Kvinneavdelingen er allerede klare til mottakelsen. Nye stoler er innkjøpt. (De forrige var tilpasset Kloke Koner anno 1996,7 eller 8..). Og nygammel trapp er på trappene. Hva mer kan man forlange? Det er rart med det - når de kloke koner møtes går det ofte hardt utover det meste, så bestyrerinnen har kne- og albuebeskyttere klare.

Menyen er ikke klar. Valget står mellom lammelår (av ungsau), vill unglaks, eller rett og slett okse. Det kommer litt an på hvilken fase månen står i når dagen opprinner.

Som en oppvarming bes medlemmene lese følgende tekst av Tage Danielsson. Kjenner jeg mine Kloke koner rett er det ingen som lar seg avskrekke av tittelen "Pornografi". Tvert i mot:

Han hette Sverige och hon hette Norge. De älskade varandra från första stund.
-Vill du förena dej med mej, sa Sverige till Norge en vacker vinterdag.
-Ja, gutten min, sa Norge och log med hela Sognefjord.
-Låt oss ligga tillsammans mellan Östersjön och Atlanten, sa han.
-Hvor du vil, min elskede, sa hon.
Så lade de sig tätt sammanpressade. Han smekte henne mjukt över Nordkalotten.
-Så sterk du er, min elskede, sa Norge. Og ikke er du særskilt neutral heller, som stygge tunger vil ha det til.
Han kysste henne varligt på Galdhöpiggen och Glittertinden.
-Du kjennes meget bedre enn Danmark, viskade hon.
Han kände ilningar ända uppifrån lappmarken och långt ner i Småland.
Boren och Roxen vattrade sig förväntansfullt.
Plötsligt sa han:
-Du, jag har aldrig varit i Oslo.
-Da syns jeg det är på tide, sa Norge smeksamt uppfordrande.
Han tog vägen över Morokulien.
De älskade häftigt, så att marken skalv, ty ingen kärlek är så stark som den mellan två länder. Snön smälte undan ända upp till Treriksröset, och det pryda Finland bankade upprört i väggen.
-Du är underbart mjuk på Hardangervidda, viskade Sverige ömt.
-Vær stille, min elskede, sa hon och smekte honom över Gävle.
De smalt samman i en väldig omfamning längs hela Kölen.
De älskade länge, länge.
Unionen upplöstes först 1905.
© Tage Danielsson

Teksten er fra Tage Danielssons bok med den geniale tittelen "BOK".

Garantert garanti

Kan ikke for det - noen ganger er det bare så utrolig fabelakti å være nostalgisk. Men når man snakker om Beatles kan man vel ikke kalle det nostalgi. I likhet med flere andre gamle gubber er de fortsatt eldst. Til forskjell fra andre. Og for deg som ennå ikke har oppdaget fenomenet: Se til å skru på radioen kl 22.00 (Nrk P1 selvfølgelig) og få med deg Kvinneavdelingens naboavdeling - den betydelig mer dominerende Herreavdelingen. Så har vi noe å snakkes om når vi møtes. Og pass opp, det er vanedannende og må nytes med et glass god vin. (ok - nok at det er vin, programmet er så godt at vinen kan være jævlig dårlig uten at du merker det)
Hekta kan man også bli på fenomenet YouTube. Ikke prøv å se alt! Men søk på hvasomhelst og hvasomhelst kommer opp. Du verden så arti man kan ha det med en pc, et bredt bånd og noen nettadresser! Og en radio da.

Troll til kjærringer

Kvinneavdelingen er tilbake til seg selv. Maskeringstape og aviser, malingssøl og terpentinlukt er erstattet av en ny-gammel trapp i dadaistisk stil. Tittelen på dette bildet av Marcel Duchamp er "Nude Descending a Staircase" - altså en perfekt illustrasjon av avdelingens tilstand rett som det er.


Nu, alle kvinner er ikke like velkomne i kvinneavdelingen. Mens jeg denne skjønne høstkvelden nyter Lebowski på Nrk, vil jeg endelig komme med en lenge lovet utdriting av kvinner. Rettere sagt av en viss type som liker å kalle seg kvinne men som ikke har noen rett til å bære tittelen. Jeg vil frata denne typen all ære, rettigheter og respekt, inkludert selvrespekt, bare så synd at de neppe har iq nok til å skjønne at de er skyteskive for avdelingens vrede. Og avdelingens vrede kjenner ingen grensen. Bare se på Israel som bestyrerinnen gang på gang har kastet for ulvene i denne spalten. Nå er de jaggu ute av Libanon. Og snart er de ute i ørkenen der de hører hjemme. Uten TV, klagemur og kalott som seg hør og bør. Og der skal snart alle kvinner av arten som her beskrives også snart befinne seg.

Hun som tror normalt er å være teit. Den bortskjemte drittungtypen som aldri har stått på andre ben enn andres. Jeg vil ha viljen min uææææ. Meg, meg og meg. Kjenner sorten? Først når seriern er fullkommen kan hun fullt ut nyte sin nyvunne offerstatus: Stakkars hun, fattig, utslitt og alene. Og helt uten skyld.

Herved erklæres alle disse tispene (nei jeg er ingen stor hundeelsker bortsett fra de søte små) for degradert fra kvinnelighetens fellesskap. Måtte skammens merke teipes i deres panne. Den tenker jeg satt - offer lissom.

På trappene

Det ser så lett ut, på TV. Jeg skulle bare male litt på en trapp. En trapp har gelender, bestående av ørten stålstenger. En trapp har en underside. En trapp har trinn, som ikke skal males. Og hvor slutter og begynner egentlig trappa? I taket? I gulvet? Det som så ut som en kjapp søndagsjobb har nå utartet til to ukers mareritt. Er noen klar over hvor vanskelig det er å male små runde stålstenger? Uten å søle altså? Av erfaring vet jeg nå at det er rent sagt umulig. Uten å ha klart noen av oppgavene tilknyttet trappemalingen har jeg gitt opp halvveis i prosjektet. Fremdeles ligger milevis med maskeringsteip sånn cirka i nærheten av kantene på gelendret. Fremdeles er plast og aviser dandert noenlunde i riktig retning, sånn at dryppende trappetrinn (som ikke skulle males) gjør minst mulig skade på omkringliggende områder. Kattas hale har fått ny farge, panneluggen var blond, nu mere er den koksgrå, min altså, ikke kattas. Negler, fingre og en albue har umiskjennelig flekker av rødt og svart, og det er ikke neglelakk noe av det. Sånn har en regntung høstdag gått sin vei.

Lyspunkt er det da at det endelig er kjølig nok til å forsvare forsiktig fyring i ovnen. Men det er jaggu det eneste lyspunktet også. En tur ut på den våte mørke veien i kveld viste seg å være rene risikosporten. For de uinnvidde, når RBK spiller på Lerkendal (fotball...) parkerer trondheimere i hytt og pine langs alle veier i fire kilometers omkrets. I tillegg treffer man kamikazesyklistene som må ha fått løfte om evig liv av en eller annen profet dersom de mister livet på veien. Lys? nei. Refleks? nei, sykle på fortau? nei. Det går så bra å sykle midt i veibanen, gjerne to i bredden, uten lys. Drittsekker.

For å toppe bunnen så svartner dagen enda mer når man presterer å rygge over sigarettpakken, nesten full og rådyr som den er. Med begge hjula.

Men for at dagen ikke skal slutte helt i det mørkesvarte: