Rettferd for tapere? IIIIIIhhhhhhhiiiiiii.

Dagens morsomste for en nettavisoman. Vigrid (jepp de eksistere ennå på tross av at frp er landets nest største...) har anmeldt ei avis til PFU for å ha trykket en blondinevits:

«I praksis retter rasehetsen og nedvurderingen seg mot den mest sårbare delen av vårt folk. Nemlig mot våre unge nordiske utseende jenter i tenårene», skriver Vigrid i brevet til PFU.

Denne uttalelsen er morsom på så mange plan at jeg overlater den til mine lesere uten videre kommentarer. Har naziene gått lei av denne typen sartejenter nå da.
IIIIIIhhhhhhhiiiiiii.
hilsen blondinen.

Matter out of place

Enda en fredag og jeg vet ikke hvor det blir av dagene mellom fredagene. Når man etter å ha vært borte fra heimen tre ettermiddager på ei uke er desperat etter å tilbringe en kveld i uforstyrret heimekos, da har man blitt gammel. Som når man tror happy hour er middagskvilen i tv-stolen.. gammel og absolutt ferdig med puberteten.

Man klamrer seg til troen på at så lenge man lærer så lever man i det minste - litt. Men å lære av andres feil for eksempel - det er bare tull. Jeg lærer knapt av mine egne. Den siste uka har forsåvidt budt på mange muligheter for læring. Jeg lærte at man ikke skal legge en saks med plasthåndtak oppå ovnen når man stormfyrer for å holde de ekstreme kuldegradene ute av huset. Eller at den uåpna konvolutten merket "Tollvesenet" ikke har noe i skittentøykurven å gjøre ... etter at forfallsdatoen for bilavgiften har kommet og gått. Eller at kaffen skal puttes i kaffefilteret -og ikke i vannbeholderen. Eller at det ikke er så lett å komme seg til Sandefjord: Widerøe foreslo følgende reiserute: Trondheim, Stavanger, Købehavn, Sandefjord. Det er lenge siden jeg lærte at skitne sokker ikke har noe i fryseboksen å gjøre.

Matter out of place. Det er slike forstyrrende element som minner en om at det virkelige livet er det livet man ikke lever. For å sitere Oscar Wilde etter hukommelsen. Noe som passer godt i dag på St.Patricks dag. Endelig en grunn til å sitere Wilde. Sin tids pønker, glamourartist, utskudd: stjernemateriale. Jeg tør ikke lese Dorian Gray om igjen. Og marerittet er at det bildet man ser av seg selv i speilet når man står opp for tidlig en morgen etter en animert aften med for mye av alt - at det bildet er wie es eigentlich gewesen ist! Luringen Wilde som var for ny for si tid, som fikk som han fortjente - en urokkelig plass blant de største. "People who count their chickens before they are hatched, act very wisely, because chickens run about so absurdly that it is impossible to count them accurately." Særlig med tanke på fugleinfluensaen var dette et lurt tips.

Fredag

Før var fredagskvelden NRK, føttene på bordet, en pils eller sånt. Som perler på en snor: Nytt på nytt, Skavlan og en god britisk - vel å merke britisk - krim. Nå er det slutt. Irritasjonen stiger for hver fredag man håpefullt ramler ned i godstolen for å se på de gamle favorittene. Skavlan har blitt en kjedelig parodi på seg sjøl, nytt på nytt har sluppet opp for gode gjester for lenge siden og de gjenværende kan ikke engang reddes av en forhåndsprogrammert Anne Kath, og krimmen har blitt til noe australsk møl hvor nøyaktig de samme plottene med de samme skurkene og de samme metodene går igjen hver jævla episode. Så nå er det ikke mer igjen av fredagskvelden så jeg kan like godt ta helgavasken. (Ok - det var bare skryt, vaske til helga... sjelden).

Men noe må man jo gjøre for å bedøve tankevirksomheten. Tenking fører ofte til mer tenking og før man vet ordet av det har man dannet en selvstendig mening. Det er jo for å hindre det at vi har tv. Det er så greit: når tv'n sier at nå skal dans være populært ja så liker vi det. Så liker vi tenåringer som ikke kan synge men som synger på Idol. Så sier tv'n at vi skal ha mye sex og ja vel så gjør vi det en stund. Nei - det siste var kanskje fri fantasi men du skjønner ideen?
Og så liker vi noe da helt til neste bølge kommer. Og så finner vi på noe annet og nytt. Veldig spent på hva som kommer neste gang. Skal vi like kjøttdeig? Sultne barn i Sudan? Millionærer som snyter på skatten? Bølge på bølge, denne kvalmen skyldes kanskje sjøsyke.

Hvis jeg fikk bestemme
skulle fredagene begynt med god gammel britisk komiserie (Smith&Jones eller velg fra denne gullrekka, fulgt av en god ny britisk komiserie (Black Books), så en god britisk krim (Morse eller Midsomer murders eller Frost eller...). Deretter en god gammel/historisk britisk film, rundet av med en god irsk stand-up'er.
Og har man ikke sovnet ennå kan man lese god britisk litteratur. Man må jo være mangfoldig!

Respekt takk!

"Vi vil ha respekt" skrek muslimer på framsida av Klassekampen forleden. Tja. hm. Hvorfor skal jeg respektere muslimer? Hvorfor skal jeg respektere kristne? Hinduer? Jøder? Menn? Politikere? Kvinner? Jeg nekter til jeg blir blå i trynet å respektere over en lav sko. Jeg respekterer ikke muslimske mannfolk som bruker kniv og batonger i kamp om makta i en moske i Oslo. Jeg respekterer ikke kristenfundamentale menn som for å fremheve seg sjøl kjører provokasjonslinja helt ut.
Jeg respekterer ikke jøder som i total forakt for internasjonale lover og regler okkuperer andres land. Jeg respekterer ikke unge jenter eller gutter som velger å fremheve seg sjøl med direktesendte knull i Big Bother. Jeg respekterer ikke kvinner som tror silikon er en erstatning for intelligens. Jeg respekterer verken kvinner eller menn som puler seg til posisjoner og makt (eller omvendt).
Jeg respekterer ikke politikere som forvrenger sannheten til egen vinning. For eksempel han som fikk skolejenter til å bli en horde angripende muslimske menn.

Jeg respektere egentlig VELDIG FÅ mennesker. Jeg respekterer mine venner. Mine gode venner som har integritet og humor og vanviddet i seg. Jeg respekterer barn, de som ennå ikke er forvrengt og hjernevaska av systemet og de voksne. Jeg respekterer dyktige mennesker. Gode mennesker. Hederlige mennesker. Derfor er det som sagt veldig få mennesker som fortjener min respekt. Så kom ikke her å forlang respekt fra meg!!!!! Den må du jaggu gjøre deg fortjent til.

Trailer

Bestyrerinnens hjerne er slik konstruert at den arbeider best når den later som om den ikke gjør det. Så når hun kjører bil kommer de geniale ideer med revolusjonerende langtidsvirkning. Baksiden av dette er jo at før hun har fått fram pc'n er tankene som sunket i jorda. Borte vekk. Det hender de dukker opp igjen i brokker, i revidert versjon og aldri aldri så bra som den originale. Hvilket minner meg om hun som i en drøm fant svaret på Det Store Spørsmål (DSS): Hva er meningen med livet? Hun våknet umiddelbart og skrev det ned på en post-it, og la seg til å sove igjen. Da morgenen kom husket hun drømmen og kastet seg over nattbordet hvor post-it'n lå. På den sto det ingenting skrevet. Om det sto "ingenting" eller ingenting - det blir DSS nr. 2.

Sånn er det også når man kjører bil, man filosoferer. Under siste kjøretur over fjell mot hav var vinteren på sitt vakreste. Knall blå himmel, jomfruelig snø og en vårkåt sol over det hele. Nå, selv de vakreste malerier har en bakside. Sol på smale svingete bratte veier gir tidvis dårlig veigrep. Det slo meg at situasjonen var som det gamle gode ordtaket "aldri så godt at det ikke er galt for noe".

Det finnes altfor få ordtak med bakgrunn i dagens samfunn. Ordtak er jo bygd på erfaringer som avføder mer eller mindre almenngyldige sannheter. Men "Tomme tønner ramler mest" gir liten innsikt hos dagens unge som aldri har hørt en tom tønne ramle. Eller den med en fugl i handa er bedre ti på taket... hæ? Eller 'vondt skal vondt fordrive' hva betyr det for en generasjon som er vant til å ta smertestillende tilsatt sukker og mintsmak? Nei, nå må ordtakene skjerpe seg.

Altså var min venstre hjernehalvdel opptatt med bilkjøring mens den andre gjorde erfaringer om til ordtak. For eksempel: "Det er i de krappeste svingene du møter de største trailerne". Det er en allmenngyldig sannhet. Men hva kan den si om livet og tilærelsen så generelt? Vel det kommer jo an på hvilket forhold man har til trailere. Tenker man negativt, kan et møte med en trailer bli heller trykkende. Men en trailer har jo enorm trekk-kraft, den kan sees som en energikilde som trekker deg ut av svingen og drar deg med i en ny og overraskende retning. Nemlig - trailerne på vei fra hav mot fjell skal til KONTINENTET. Alle som en. Med frosset feit og glinsende laks full av medisiner og andre tilsetningsstoffer. Sannsynligvis. Skulle ikke vært meg i mot å havne på et bord i en fin restaurant i Paris. Helst ved bordet da, ikke oppå. Skjønt; å danse på et bord i Paris ved vårens begynnelse...
Jeg prøver å holde meg på veien her men det er ikke lett. Neste nye ordspråk: Det er i de lengste tunnellene man ser flest lys. Det trenger ikke oversettelse, selv ikke for folk som aldri har kjørt kilometervis med bare litt stein mellom seg og sjølve havet. Der man oftest blir tatt av radar'n og angrer bittert at man ikke lærte av ordtaket: "Det er i de bratteste nedoverbakkene man trenger bremsene mest".
Siste ordtak kan også fortelle mye om livet, havet og sånn: "Sitt ikke midt i salen hvis du stryta to halvlitere rett før filmen begynte og glemte å gå på do".