30 cm tung snø er tungt

Noen dager. Skulle man ikke stått opp. I alle fall skulle man ikke måtte ut med bilen. Det har vært en hard dag her i avdelingen. Det begynte med at 'noen' hadde glemt å sette bilen i garasjen, kommunen hadde glemt å brøyt den lille gatestubben vår. Det var første fastkjøring, allerede før man hadde kommet ut på veien. To unge muskelmenn forbarmet seg over den lille grønne. Andre fastkjøring var ganske mye mer kritisk. I Byåsens bratteste bakke, med travel lørdagstrafikk sto den lille grønne nok en gang fast. Det ble kø gitt. Kraftig kø. Nye muskelmenn trådde støttende til - hva skulle man gjort uten muskler? Jeg klarte nå i alle fall å krabbe både bil og sjåfør oppover til garasjen. Trygt tente jeg. Garasjen var nesten nedsnødd, foran porten lå en halvmeter hard snø. Forsøket på å bruke rå makt for å åpne porten ga ikke det ønskede resultat. Den meteren nysnø som var på taket kom ramlende ned i hodet mitt, det meste havnet i nakken, innafor jakken. Det var kaldt det. Heldigvis gikk en dame forbi og kunne bevitne den komiske slutten på dagens uteliv. Om ikke annet så fikk vi oss en god latter begge to.

Det blir lengre og lengre til man kan høre storspoven.

Tanker i 13 minusgrader.

Klart du kjenner storspoven! Hør på lyden av den da! Er ikke det lyden av vår? Når det er helt stille, i mars/april, ved sjøen eller et vårsvart vann, det er vår det. Det er alle barndommers vårer, da vi var ute sent i stadig lysere kvelder og snakket med lave stemmer for lyden bærer utrolig langt over sjø. Vi kunne høre Karl og Henry prate med brummende stemmer om båtene på andre sida av fjorden. Vi satt og svingte sakte i huska som var hengt opp i ei grein i det største treet ved veien ned til naustet. Huska som den ene etter den andre av ungene i nabolaget hadde ramla ned fra og brekt kragebeinet, eller ei arm eller i det minste en finger. Alle unntatt meg, som bare ramla av og rulla nedover bakken uten å få så mye som en skramme. Beklageligvis, for den som brakk noe fikk veldig mye oppmerksomhet, beundring og gips.
Storspoven kom etter tjelden, men tjeldens skriking gav aldri den roen og andektigheten som preget oss når storspoven åpnet nebbet og lokket på kjæresten sin. Etter tjelden kommer vipa. Også vipa er bråkete i sammenligning med storspoven, det er først med storspoven den Store Roen tvinger seg fra. Å, snart, under all snøen og etter all kulden kommer den. I vår skal jeg gå tur og møte storspoven igjen. Det er en så deilig tanke at jeg holder ut en meter snø, utellelige kuldegrader, vedmangel, dobbeltarbeid og sene kvelder.

Jeg har aldri forstått mysteriet med Mona Lisas smil. Altså – jeg har aldri sett noe mystisk ved det smilet. Dama ser helt normal ut etter min mening, sliten etter å ha sittet modell i flere timer, litt sjenert over at denne rufsete kunstneren har kledd på henne en kjole som får puppene hennes til å bli uformelige. Og litt sur fordi hun egentlig hadde forestilt seg at han i det minste ville ta pause i malinga i lunsjen. Men nei da. Lunsjpausen kom og gikk og ikke noe mat, ikke engang et glass vin har hun fått. Så nå begynner hun å bli seriøst sulten og ja, altså en smule sur. Hun har begynt å fantasere om mat, lammestek, persillepoteter, karamellpudding svever på varme tallerkener foran øynene hennes. Hallusinasjonene er det som gir Mona Lisas øyne det lille sløret, verken flørt, mystikk eller noe annet. Sult. Hun har bestemt seg for å gi den maleren en lærepenge så snart hun har fått betaling for poseringen, de mange timene, stive ømme muskler og matmangelen. Bare vent, når lønna er i lomma skal hun ta maleriet og dælje det over hodet på den arrogante gamle grisen som sitter der og maler henne, hennes kropp, smil, øyne, hennes farger, drømmer og fantasier. Hun trodde ikke lenger at han noen gang skulle bli ferdig med bildet som han hadde lovet mannen hennes. Kunstner lissom. That’s the problem with you men; you all think you are real.

Rapport fra London

Til alle som har ventet: her er noen erfaringer fra ferien den etterlengtede.

1) London er stor. Høye heler kombinert med nye sko er drepen.
2) Det tar LANG tid å handle i London, vær beredt på å prate lenge med noen som har et søskenbarn på Stovner. Og handle litt mer.
3) Man trenger søvn i London også. Legg til en ekstra feriedag!
4) Det lønner seg å ha mange penger, alltid. Merkelig det det, alltid bedre å være vakker, rik, tynn og lykkelig enn stygg, fattig, feit og ulykkelig
5) V&A har mye vakkert å se på - gjør det. Museumsbutikken er til å dø av.
6) Hvorfor er det så mange russere i London?? Som bare snakker russisk?
7) Frokost - halve ferien.

Fy søren så lenge det er til neste ferie...

Rolige forhold i Midt-Østen

Joda, jeg hørte denne meldinga på nyhetssendinga til NRK1 i dag. Selv om den kom midt i ettermiddagskvilen så drømte jeg ikke, helt sant! Jippi tenkte jeg, nå har USIsrael gitt opp all okkupasjon, all overvåkning, alle Israelske murere er oppsagte og alle Palestinske samvittighetsfanger er sluppet ut av okkupantenes fengsler.
Men akk. Det var værmeldinga. Værmelding fra Midt-Østen - who cares.
Den samme værmannen som pleier å varsle 'bedre vær' over tørkeramma Afrikanske landområder når det er skyfritt og 40 grader pluss for femte året på rad.

Vi har alle våre prioriteringer.

HAPPY BIRTHDAY

Nok en av ungdommens musikalske godgutter har blitt voksen. Utrolig nok fyller David Bowie 60 år i morgen. Rart av vi holder oss så godt - vår generasjon. Must be the music.

London calling.
Hvorfor reiser man til London midt på vinteren? Værmelderne melder kuling, pissregn og relativt kjølende temperaturer. Men har man betalt billetten så reiser man, gjør man ikke?
Bestyrerinnen er i alle fall pliktoppfyllende og reiser, utstyrt med bystøvler, regntette handlevesker og to paraplyer. Og selvfølgelig et velfylt kredittkort. Så gjenstår det å se om hun slipper gjennom hos flyplassgestapistene denne gangen da.

Dans til musikken...

Jula er kasta ut - uten seremoni og sentimentalitet. Nålene fra juletreet har jeg samlet for å ha til neste år. Gjelder bare å huske hvor jeg la dem. Nisser og dverger pakket inn i silkepapir til neste etegilde. Gulv, bord og vindu støvsuget og alt som ikke tåler vask går rundene i vaskemaskina. Det går som regel bra.

Alt går så lett når man setter på musikken så høyt at de jevne dunkene fra naboens nye tredemølle (jo'a - man skal slanke seg ja) overdøves. Eller var det ikke tredemøllen?

Dagens musikk har forsinket juleutdrivelsen betydelig. Jeg kunne ikke få den ut av hue, sjelden i de siste tjue åra har ei plate slått så grundig til i magen som årets - tiårets - julegave. Etter femte gjennomhøring har jeg ennå bare så vidt begynt på 'Dans til musikken' - hyllesten til Lasse Myrvold dere vet. Har du ikke kjøpt plata allerede (eller fått den som enkelte heldige)så kjøp den nå da for fan. Sjelden at kvinneavdelingen driver med reklame men det må da være grenser for hva man kan gå glipp av her i livet. Denne plata er definitivt ikke en av dem. Dessuten - hvilken idiot kan la være å kjøpe en cd med dette bildet på baksida!

Dagens favoritt er "Det er hardt å se deg sånn" men det er minst 12 favoritter på denne cd. Lasse Myrvold var en klok mann, en vis mann tror jeg. Denne cd'n har noen av de beste tekstene jeg har hørt på en norsk cd. Setninger som overrasker og ikke går dit du tror. Kreativt språk med mening altså - ikke hverdaslig det i våre dager. "Langdistanseprating - en centimenter her i fra, tomme ord i selvforsvar ... det er hardt å se deg sånn".

Det er 24 spor på cd'n - og nesten like mange artister. Plata er som en julepakke, blant noe løst sammenkrøllet papir ligger gullbiter på rekke og rad. Dette er første gangen på 102 år jeg har klart å høre Jan Eggum helt ut, selv om den ikke blir favoritten. Lars Lillo Stenberg med 'Pappa til alle Pappaer' er gullende god. knallende, rørende opprørende god.

Nå ja, jeg må bare høre den fire ganger til i dag nå så er jeg fornøyd. God fornøyelse... bestyrerinnen skal ut og danse til musikken i hele natt.

Heng ham ikke vent.... Ban ban

Ban ki-moon. Bank-i-moon. Bank i månen?!
Redd for å si det, men hva sa jeg? (ok jeg har ikke sagt det høyt ennå men tenkt har jeg): En tidligere sørkoreansk utenriksminister som FN's generalsekretær... what? En diplomat, utdannet ved uni i Soul og et heller velrenommert i USA (ok - harvard da)en ny kost som skal feie frittalende Kofi med den sensuelle stemmen under teppet.

Nei, en bankmann er ikke mannen vi trenger, om vi nå trenger en mann. Personlig mener jeg at jeg ville passet mye bedre i rollen. Totalt uten ønske om å la hvert enkelt land bestemme om de vil ha dødsstraff, uten evne til diplomati, uten trang til å smøre Usa-nerne og deres dresserte aper, jo jeg ville blitt en skikkelig ny kost i FN. Synd da, at vi avspises med denne knirkende tørre mannen. Fortsetter han som han har begynt kan vi vente en nedleggelse av FN innen år 2014.

Ban the Ban man.
Du leste det her først.