Korsfest, korsfest

Det er strie dager no før jul. Ikke minst for frelsesarmeen. I år ser det imidlertid ut til at soldatene i frelsens hær får mindre penger å bruke - takket være en boykott iverksatt av den presumptivt svake gruppen homofile og deres (påståtte) venner. Kvinneavdelingen har alltid støttet homofiles kamper for dette og hint. Men der gikk grensa gitt. Hvor stakkarslig går det an å bli? Attpåtil dum. Poppiser av ulikt slag protesterer mot at en person i frelsesarmeen visstnok har blitt fratatt striper og stjerner, ved å nekte å støtte FA's arbeid for bostedsløse, narkomane, prostituerte, fattige og andre ressurssterke grupper. Disse kan for fan klare seg sjøl - bare markeringssyke poppiser får markert. I snøen. Leser til min overraskelse at også Tufte-aktører boykotter FA. Eh - who cares - loosers.
Det er liksom en overraskelse at FA er religiøse?! Og at de til og med er konservative kristne som masjerer i takt og har en militaristisk inspirert organsiasjon- det har vært hemmelig det da - all den tid det var hipt og hopt å la seg bruke i FA's innsamlingsaksjoner, juleplater og moteshow. Hvor mange av disse kjendisene arbeider for mat og losji og lite annet for å hjelpe andre - året rundt og ikke bare i julekonsertene. Hvor mange av dem lar sitt privatliv regulere av strenge regler for ekteskap, bosted etc etc - for å kunne gjøre det de mener er rett, nemlig hjelpe andre? Hvor mange av dem stiller seg sjøl og sitt liv til disposisjon for en organisasjon som har det å hjelpe andre som sitt fremste mål? Har noen stilt spørsmål om hvorfor disse arme soldatene ofrer det meste for det de ser som et oppdrag fra Gud? Det har forekommet meg at det kan ha en sammenheng med at de tror på noe. Noe gammeldags og individundertrykkende, noe sært og avlegs som det postmoderne urbane mennesket ikke helt kan akseptere, men de gode gjerninger har hittill vært støttet av gud og hvermann og hennes elskerinne. Men nå er det slutt da, for nå har noen homofile fått for seg at deres kamp overskygger overlevelseskampene til alle ulykksalige i verden, så lenge de ulykksalige ikke er homofile. Boykott boykott.
Måtte den rettferdiges sten treffe midt i pamfletten.

Det skal ikke være lett nei..........

Etter mange år i et natteleie med høy prinsesse-på-erten-faktor kun beregnet på korttidsparkering har Kvinneavdelingen skiftet til kingsize. Det har hatt store og uforutsette konsekvenser. En ting er at bestyrerinnen ikke lenger tvinges opp fra madrassen av liggesår og ihjelklemte muskler - og dermed kommer stadig oftere for sent på jobb. Det henger til en viss grad også sammen med at hun bruker uventet lang tid på å kravle seg til kanten på senga og å prøve å finne retningen mot badedøra tar opptil lang tid. Det er noe hun absolutt kan leve med, verre er det at ting forsvinner på mystisk vis. Før, i den gamle lille senga ramla bøkene ned på gulvet i dannede hauger når søvnen innhentet leseren (og der ble de liggende en stund). NÅ derimot, forsvinner bøkene, særlig pocketbøkene. De med harde permer kan av og til gjøre seg selv bemerket, men ikke pocketbøkene. Brillene som skulle ligge ved hodeputen i tilfelle akutt behov for nattsyn begir seg stadig ut på vandring over den enorme madrassflaten. Og hodet til bestyrerinnen er aldri der hun trodde hun la det da hun sovna - nei da, rett som det er dukker det opp på sengas langside, ettersom bestyrerinnen lider av en viss vertikal beskjedenhet er nå alle sider på senga lange. Og fra dynenes indre dukker plutselig katten fram, hvem ga henne tillatelse til å entre skipet? og hvor i all verden ble det av det andre mennesket som bestyrerinnen så tydelig husket var der kvelden før? Nei, det er jammen ikke bare bare å skifte sengeleie. Bestyrerinnen ser med spenning og skepsis fram til at ting skal begynne å dukke opp igjen - kanskje til våren en gang.

Morality for Beautiful Girls

Jeg har oppdaget en perle. Eller retteresagt, et helt perlekjede. Det er Alexander McCall Smith's serie om The No.1 Ladies' Detective Agency. Det er et mysterium for meg at en hvit europeisk mann kan skape en svart Motswana kvinne (of traditional built) som Precious Ramotswe. Det er forøvrig også et mysterium at Bokklubben sammenlikner han med Karen Blixen - ærlig talt det er en fornærmelse mot både McCall Smith og mot Mma Ramotswe. Karen Blixens bøker handler verken om Afrika eller om afrikanere men om Karen Blixen og om kolonistenes dilemma. Det gjør ikke The No.1-serien. Og det er heller ingen kriminalroman. Mysteriene Mma Ramotswe og hennes assistant detective løser er bare plot i fortellingene om hverdagslige bekymringer og gleder blant folk og fe i Botswanas hovedstad Gaborone og omliggende områder. McCall's persongalleri er utfordrende, gjenkjennelig, typisk afrikansk og universiell menneskelig. Utfordrende fordi personene ikke tenker politisk korrekt eller i de samme tankerammene som vi i den dominerende del av verden har lært å tenke i. En ting er begrepet skjønnhet. Når Precious Ramotswe tenker over tynnhetens tyranni konkluderer hun at blir det flere av dem nå så må verdens tykke sette seg på dem, da blir det kanskje slutt på maset. De typene som finnes i Gaborone og områdene omkring har vi møtt her og der på vår vei i livet. De er ikke intellektualisert - verken typene eller problemene, og løsningene Mma Ramotswe kommer opp med er intuitive og uvitenskaplige (på tross av den viktigste boka i no.1's bokhyller - en lærebok i detektivarbeid) Men intuisjonen virker, og jeg har ikke noe som helst problem med å tro på den, selv om den en basert på en genuin motswana-tankegang fjernt fra kvinneavdelingens virkelighet.
Min favoritt blant personene i serien er Mma Makutsi, med sine 97% fra Botswana Secretary College, assisterende detektiv og etterhvert den drivende manager av et bilverksted som blir alle kvinnelige bileieres verksted no.1. Mma Makutsi har ikke tro på andre kvaliteter ved seg selv enn de som kom til uttrykk ved de 97%. Stadig overbevist om at hun er for stygg, for tykk, for fattig og fra for små kår til å kunne bli lykkelig, er hun Botswanas svar på Tussi i Hundremeterskogen. Det er i det hele tatt en person å gjenkjenne seg i for alle. No.1's styrke er kombinasjonen av "the traditional built" og det moderne Botswana, hvis historie og politikk er unik i det sørlige Afrika. Botswana er landet ingen reiser til fordi ingen har hørt om det. Ingen store kriger eller skandaler har gjort landet så kjent at det trekker mengder av turister. Det minst korrupte landet i Afrika. Noe så sjelden som et vellykket land i Afrika - men så sårbart for klimaendringer at tørkeperioder truer ikke bare livet men også demokratiet.
Jeg har aldri vært i Botswana, mitt kjennskap til Tswana-folket kommer i hovedsak fra antropologene Comaroffs bøker. Men jeg reiser hvis jeg får et problem som må løses av The No.1 Ladies.

Man at work

Avdelingen har hatt gleden av å ha fire menn i arbeid i dag. Det er ikke hver dag man er forunt synet av arbeidende menn (og nei - det var ikke et spark til noen som helst). Og enda sjeldnere at bestyrerinnen har fire menn til disposisjon en hel dag.
Det er en grunn til at vi ikke gidder å montere ovn, skifte dør og legge ledninger på kryss og tvers, vi kvinner. Vi er da ikke helt selvutslettende heller - den myten er vel død for lenge siden men mer om det en annen gang. Behovet for håndtverkere øker med kvinnens alder - det er min ubegrunnede teori. Og det skyldes ikke latskap, ukunna eller andre mangler ved vår person. Det er et spørsmål om hva man syns man kan unne seg her i livet. Selvfølgelig kan man ikke være garantert en vellykket leveranse når man bestiller håndverkere fra gule sider, man kan være heldig eller uheldig.
Så Thorstvedt tar grunnleggende feil men kommer likevel som bestilt med sin underholdnings-dvd om "hva menn vil at kvinner skal kunne" eller noe sånt. Nei - det handler ikke om kamasutra eller griselabb-koking. Det handler om å skifte sikringer og sånn. Som om vi ville kjøpe dvd'en på grunn av sikringer! Ha. Men som underholdning til neste møte i Kloke koners klubb av 1996 kommer den til å gjøre strålende suksess.
For på tross av at enkelte menn hevder det er umulig å forstå kvinner er vi forbausende enkle. Omtrent som menn.

Tomme menn og troll til kjerringer

Ytterst på den halvnøgne ø hadde vi i gamledager noe vi kalte en blengdaill. Man kan jo høre hva det betyr - nærmest et onomatopoetikon er det. Jeg har brukt det ordet ofte i det siste. Det skyldes at blengdaillan har blitt fler og fler og de får stadig større makt. Og farligere og farligere blir de. De kunne ha skremt fanden på flat mark, om fanden sjøl ikke hadde vært en av dem. Utenfor den lille ø har de andre navn, avhengig av hvilken arena de breier seg på, de politiske blengdailler kalles ofte for broilere(jo, det er er viss forskjell på en broiler og en gammel høne..), innenfor økonomi heter de ofte blåruss. Men de ekte blengdaillan treffer du i kulturmaktens korridorer, hvor de enten er politikere på vei mot høyere mål (nei - jeg tenker ikke bare på vår nye kulturminister) eller de har hatt egne mislykte erfaringer innenfor kunst eller annen type kulturaktivitet, og vier resten av livet til hevn - som kulturbyråkrater. De er pr definisjon menn. Vanlig arbeidsantrekk er kostbar dongeribukse med diskret dressjakke, skjorte eller t-skjorte. Når gradestokken går ned mot +10 slenger de gjerne en kamelhårsfrakk eller noe lignende symboltungt over skuldrene. De er ungdommelige opp i 70-årsalderen, da med et kledelig skjerf i halsen á la kroatenes (for dem som har les Jo Nesbø's siste). En blengdaill kjenner alle andre blengdailler, framstiller seg oftest mulig på enhver mediekanal med meninger om alt de ikke har greie på, uttrykt på måter som tilsynelatende - men bare tilsynelatende - får oss til å tro at de sier noe. De har alle hørt om Richard Florida, alle blengdaillers mor, men få har lest noe av han, hvilket ikke hindrer dem i å pynte seg med hans nye klassefjær:

Den kreative klassen består av kunnskapsarbeidere av alle typer, og den rådende kunnskapsøkonomien er primært avhengig av kreative hjerner. De stedene som greier å tiltrekke seg den kreative kapitalen - altså kreative folk - vil også bli fremtidens økonomiske vinnere. Derfor blir det viktig for by- og stedsutviklere å designe stedet slik at det tiltrekker seg denne målgruppen. Noe av det som gjør steder attraktive for den kreative klassen har vist seg å være bohem-indeks og gay-indeks, med andre ord en høy konsentrasjon av kunstnere og homofile (Om Bjørvika-utbygginga).

Denne svadaen finnes på tusenvis av nettsider og magasinartikler. Og altså ikke minst i kulturmaktens korridorer. Sør-Trøndelag fylkeskommune er et minst like godt eksempel som Bjørvika. Her har blengdaillan hatt fritt spillerom i noen år nå: Ambisjon i Sør-Trøndelag er å "utvikle Trøndelag til Europas mest kreative region" (Strategiplan 2004-2007). Ingen over og ingen ved siden - og ikke så mange under heller spør du meg.

Politiske og byråkratiske blengdailler kappes om å produsere slikt pissprat og applauderer hverandre som gode barnehagekompiser. Hva vet vel de om det som gjør regionen god for enestående foreldre, minstepensjonister, vaskedamer i 40% stilling, for postmenn og drosjesjåfører på glattisen, håndverklærlinger med usikker framtid, skoleelver som ikke tror de har noen framtid, hijab-kledde jenter og bukse-saggende rappere med ord fulle av hat og mistro.

I motsetning til gruppene ovenfor kan blengdaillan mange fine ord. Og fordi de har makt kan de late som om ordene betyr hva som helst, de har makt til å få ordene til å bety hva de selv vil. De bruker ordene til å pynte seg med, for annet kan de ikke. Alle ordene til blengdaillen er valgt med hensikt for å skjule at de egentlig er uten innhold, både ordene og blengdaillene. "Næring og kultur" - helst i den rekkefølge - er et ordpar som gir disse typene utløsning, ofte fortidlig. Kreativitet, opplevelsesindustri, aktører - jo da, vi kan ordene i Kvinneavdelingen også. Bare vent til neste søknadsfrist så skal de jaggu få dem i retur så kan de i alle fall tørke seg i ræva med dem. Må bare huske å søke om prosjekter som selger til næringslivet. Til de andre blengdaillan, til de hippe og kule med høy bohem- og gay-indeks.

Så hvor ble det av kjerringene som nevnes i tittelen på denne posten? Nei - de var bare til pynt de...