Vi som slapp unna

Det har ikke gått avdelingen forbi at det er bryllupsdag i kongenorge. Slett ikke, royalistene blant oss har sørget for at vi er veldig oppstasa i anledning kronprinsparets ett?to?tre?fire? års bryllupsdag. Tida går fort. Men ennå gleder vi oss stort over at vi slapp unna.

Tenk bare! Hvilke mørke hemmeligheter massemedia ville ha mesket seg i dersom kronprinsen skulle ha funnet seg en i kvinneavdelingens bekjentskapskrets- enn si bestyrerinnen herself!
(sett bort fra aldersforskjellen som ville ha skapt revolusjon i ekteskapsmønstret..)

Hvem ville ha likt å få sitt pass påskrevet slik som stakkars Matte Merit. Hun er ikke noe verre enn oss andre, bare så dere vet det! Enkelte av oss når hun knapt til knærne når det gjelder dårlig rykte... eller "utagerende festing" som det nu mere kalles.

Lykkelig kan vi alle være, alle potensielle kongelige er bortgiftet så vi slipper å engste oss for å få pressa på nakken.

Tilfeldig? Neppe.

Takk som spør

... jeg har det bra. Visstnok har det vært en svært tung uke, dagene stappa med kødd. Men jeg har det bra. Dagene fylt med konflikter, stress og misnøye, men jeg har det jo bra. Uken ligger som en byrde på skuldrene og trykker plattføttene enda lenger ned i sandalene. Sommeren er brukt opp nå, men jeg har det bra.

Det samme kan man ikke si om de unge kjekke fotballspillere som har fått kroppene sine misbrukt...... i "litterær" form. Eller for å si det med Adressa: "Lille-Per misbrukt". Ajaj. så det var sånn kvinner har følt det... nei forresten, bruk av kvinner kan knapt kalles misbruk.



Som Napoleons lærere sa til han da han var guttunge: "Du vil ikke nå langt unge mann...."(sitat fra Europahistorien i kortform på NRK2 på lørdagskvelder.... hva ellers skal en kvinnelige kropp gjøre på lørdagskvelden når apatien har fått varig oppholdstillatelse i kvinneavdelingen). Ja nei det hadde de jo rett i. Napoleon kom jo ikke langt som vi vet!?


Det er noe med de fleste menn over en viss alder, Napoleon og Mahmoud Ahmadinejad inkludert. De tåler f.eks. ikke kvinnelige sjefer. Eller dyktige kvinner generelt. Skulle du tilfeldig vis være kvinne, dyktig og vet at du er det, ja da ska du se det går ikke lenge før du hører tisking og hvisking i epostene: "Hu derre er sånn som smisker med sjefen, hu derre roper 'se meg sjef' hele tida, hu derre altså! Vi andre gjør en jobb og er fornøyd med det vi." Ja nei hvorfor i all verden skulle en kvinne være dyktig om det ikke var for å smiske med den mannlige sjef. "Hun er sikker også lesbisk, ja noe å se på er hun jo ikke (ikke at det hadde hjulpet) ...må være kvotert inn."



Kvotert er Øystein Djupedal. Definitivt. Kunnskapsministeren som er barnehagers og småskolers store beskytter. Dikke, dikk - leve forskningen - dikke dikk.




Men altså, takk som spør, det står da til liv.

Penis, sjokk og trønderskole

Penis-sjokk på trønderskole. Det var en av de pirrende overskriften i Adressa.no i dag. Hva er et penis-sjokk? For ikke å si hva er en trønderskole...
Ved nærmere ettersyn dreide det seg ikke om en penis men om en skulptur. Som noen trodde forestilte en penis. Ja, dette er virkelig oppsiktsvekkende. Dersom elevene ved denne skolen tror at dette bildet forestiller en penis da står det ikke bra til med ... botanikk-undervisningen i norsk skole. Hallo!?!?!

Men man skjønner jo at noen fikk penis-sjokk, ikke ante man vel at en penis så sånn ut.

Og trønderskolen, det er vel der man lærer å bli trønder da?

Fem dager i Berlin

Visste du at Berlin har mer enn 170 museer? I løpet av ei lita arbeidsuke fikk jeg med meg tre. (Og en liten konferanse da..) Ett av museene var så interessant at jeg gikk dit tre ganger. Det var Deutsches Historisches Museum - med en ny utstilling av året. Utstillingen viser et nytt Tyskland. Jeg likte det nye Tyskland jeg. Og ta en titt på museets heimeside... da har du noe å gjøre de neste dagene.
I tillegg besøkte jeg selvsagt det to uker gamle DDR-museet som blant annet bød på uventede minnebilder fra egen oppvekst ytterst på den nøgne. DE nettsidene anbefales også - ikke bare for spesielt interesserte.
Men poenget med denne historien om Berlin er ikke museene. Men heller den paradoksale situasjonen som oppsto når man befant seg i en by som var bombet sønder og sammen for 60 år siden - samtidig som fjernsynsbildene viste utbombede byer og landsbyer i Libanon.





Krigens meningsløshet blir tydelig: hvorfor all ødeleggelse, hvorfor all redsel, frykt og flukt, når man etterpå bygger opp og rekonstruerer, skaper gode liv, gode byer på nytt og på nytt. Historien går i loop. Libanon rives ned og ødelegges, som Berlin og andre byer før. Og så må man nok en gang reparere, rekonstruere, og tette igjen kulehullene. Verdens museer vil alltid ha nok vanskelige historier å fortelle. Kan noen av dere fortelle hvilken byer som er lagt i ruiner i hvilket år ble de lagt i ruiner og hvorfor ble de lagt i ruiner og hvor mange mennesker døde i ruinene og hvorfor døde de i ruinene og hvem bor der nå?

To sum it all up: Sommerfall

Det er ingen vei utenom, selv om varmen er plagsomt tilstede så er sommeren i ferd med å klappe sammen. Lufta har skjerpa seg, lyset er kortere, rushtrafikken lengre. Hagen henger med underleppa nå, roser og ringblomst slipper fargeklatter hemningsløst rundt seg, insektkoloniene har begynt å trekke inn i huset og bevingede vesener dukker opp på de merkeligste steder når man i sene nattetimer slår på lyset. Men det har vært en varm og vakker sommer i kvinneavdelingen, full av solkrem, latter og lått (nei ikke flått).

Rart med det, når temperaturen kommer nær smertegrensen er det vanskelig å bare deppe over verdenssituasjonen. Enten man vil eller ikke blir man innimellom i forbasket godt humør.
Noen gode venner stikker innom for å hjelpe til med å tømme hvitvinkartongen(e). Andre byr på ostekake på byens beste sjekkested for useriøse frimerkesamlere. Og så er det de som lokker en ut i fristelsen til uansvarlig omgang med hvite russere. Og når alle ferierende har kommet hjem fra sine eksotiske ferier i Setesdalen, Berlin, Bali eller Cannes - da blir det enda mer fart på gamle damer.
Men kveldene blir kjøligere og innbyr mindre til døgnåpent uteliv, aktiviteter begrenses mer og mer til å foregå inne, bak lukkede dører, i det skjulte så og si. Og det er kanskje ikke dumt, når alt kommer til alt er det mye som best egner seg der.
Bestyrerinnen starter høstsesongen med sedvanlige gode forsetter: Hun skal/bør slutte å røyke, gå ned tjue kilo (de som kom på da hun slutta å røyke forrige gang...), gå på elgjakt, skaffe seg en fantastisk elsker, huske å bruke tanntråd, bli et bedre menneske, skape fred i verden, avvæpne Israel, finne drømmemannen med masse penger, stort hus, hytte ved sjøen og feriehus i London... ja, det er viktig å ha noe å gjøre. Lediggang er roten til alt.

Mens hun venter på energi til å starte realiseringen av de gode forsetter, forbereder hun julen. Vil spesielt nevne at dersom noen lurer på hva de skal finne på til julegave i år så ønsker hun seg bildet over, av Berit Viken. Og en Andy Warhol sier hun heller ikke nei til. Det er en tom vegg i kvinneavdelingen. Denne ville passe ypperlig.



Bush Baby

Det er så rart med unger, de sier det de mener, uansett hvem de snakker med. Unger og fulle folk.


Det er ikke så mange unger i kvinneavdelingen for tida. Men en dag fikk hun besøk. To rakkerunger med lekefly - og fjernkontroll, rettere sagt det var bare fjernkontrollen de hadde med seg da de tok kontakt med bestyrerinnen som sto med rompa i været i ugressbedet. Det hadde seg nemlig slik at flyet hadde landet på kvinneavdelingens tak. En heller kinking situasjon, men som kvinner flest er bestyrerinnen fra fødselen av utstyrt med en masse løsninger. En stige kom fram fra glemselen, gutt nr to hadde rulleskøyter på beina så han måtte vente nede mens gutt nr en sammen med bestyrerinnen manøvrerte stigen opp på verandaen i 2.etg. og derfra var taket tilgjengelig og flyet kom igjen på vingene. Ved nærmere inspeksjon viste det seg at fjernkontrollen sto på "off", hvilket gutten med rulleskøytene kommenterte: "Å ja, de va dæffer æ itj klart å styr d oinna take ja".

Mens man er inne på det:
En liten gutt fortalte bestyreren om sine mange Pokemoner (eh.. de derre greiene) - en av dem var visst over 450 kilo! Han er nok sterker enn meg, sa bestyrerinnen med fattet interesse, for å ha noe å si ettersom Pokemoner er heller ukjente vesener på avdelingen. "Og ja, hain e my tønger sju, du e sekkert itj meir einn hoinner kilo du!"


Observante lesere (ok, den ene observante...) vil ha lagt merke til en ny lenke i bestyrerinnens anbefalinger: Jewish Voice for Peace. Takket være Merete's World, exile in Amsterdam, fant jeg tilslutt en organisert jødisk opposisjon, som ulikt Mona Levin ikke er "satt under et lydighetspress til å ta avstand fra den ene part". Hva i all verden betyr det... satt under lydighetspress...???? Hei du, jeg er satt under lydighetspress og kan ikke annet en ta avstand fra den ene part....

Hermed tar jeg avstand, forsaker djevelen og hans verk: Israel.

Rakett i ræva!

Kan noen fortelle meg hvilke raketter Hizbolla sender mot Izzzrael? Er de veldig små og skytes de opp fra kaseroller?

Hvordan ellers kan de skytes opp fra bolighus, sykehus og FN-lokaler?

For det er jo Hizbolla-stillinger Israel bomber. Så da må jo rakettene være så små da. Eller?

Og kan noen fortelle meg hvordan folk med ødelagte armer og bein, med slanger og nyopererte sår kan flykte fra Sør-Libanon når absolutt alle veier og all infratruktur er ødelagt?

Riktig nok var det en jøde som en gang sa til en lam mann at han skulle kaste sine krykker å gå... men det var lenge siden det. Beina er ikke som de var.

Og hvordan kan Mona Levin sammenligne Jostein Gaarders kronikk med Hitlers Mein Kampf? Dama må være knept. Sannsynligvis.


Og kan noe si meg hvor det blir av den globale jødiske nasjonens protestskrik mot apartheidstaten Israels ødeleggende terror? Finnes det overhodet kritisk tenkende jøder i denne verden?

Og kan noen si meg hvorfor jeg ikke har lov å stille det siste spørsmålet?

Plutselig tilbake

En lang pause har det vært. Og sånn skal det være om sommeren men plutselig kommer man tilbake til høyt gress, tørre planter og egne og andres skittentøyvask. Noen ganger vet man at man må gjøre ting om att og om att, slike jobber har sjelden noe spenning kyttet til seg: vaske kopper, klær, vanne planter, gi katta mat, lage middag, vaske, vaske....
Men så er det andre ting som man kanskje gjør bare èn gang i livet: gifter seg (hvis man har evnen til å lære av egne feil), reiser jorda rundt, spiser ekte tyske pølser med potetstappe i Berlin, og så videre. slike ting kan være hyggelige, eller fatale. I alle fall er det noe man husker så lenge man lever.

Det er en tredje kategori ting man gjør - de man kanskje har gjort for siste gang. Når vet man om det er siste gang man bader i sjøvann, når er siste gang man drikker en white russian, on the rocks, eller besøker et sted man trodde man alltid ville komme tilbake til? Når elsker man for siste gang, når er man lykkelig for siste gang? Når er man ulykkelig for siste gang?

Når er siste gang man lar seg begeistre og rive uhemmet med på andres ideer? Når er siste gang man går lettere oppskremt blant kyr ved Tugelas bredder? Når er siste gang man snakker med en venn som flytter fra byen?

Når er siste gang man spiser jordbær med fløte, karamellpudding slik den var i barndommen, tygger sweetmint og klør et myggstikk. Vi burde få en advarsel av og til, når ting er i ferd med å skje for siste gang. Sånn at vi kan nyte. Siste gang man spiser ostekake på Ni Muser, det bør skje med brask og bram og dokumenteres. Den siste gang man går barbeint på en kjent sti og lukter nyslått gress og varm jord bør skje med andakt, i visshet om at det er siste gang. Men hvor ofte tenker man ikke "dette skal jeg jammen gjøre mer" - og så går dagene, ukene og årene, vi glemmer og blir glemt. Stiene gror igjen og så kan vi aldri finne tilbake til den plassen, den følelsen, smaken eller lukten.

EN ting er sikkert - det er ikke siste gang vi gråter for Palestina og Libanon, ikke så lenge Israel, dette enfant terrible, får herje uten grensesetting. For en gangs skyld skal jeg anbefale Jostein Gaarder for mine lesere. Skulle tro han hadde lest denne bloggen før han skrev kronikken i Aftenposten. Så nå er det klart for kulturboykott av Israel. Hvem blir med?