- Abort av svarte vil redusere kriminaliteten.
Dette utsagnet kommer fra en tidligere amerikansk utenriksminister William Bennett. Det har visstnok skapt bruduljer i landet med melk olje sult flom fattigdom og honning. Bennett får kritikk fra mange kanter - det er rasisme og sånn sier folk. Men det er jo sant! Hvis alle svarte fostre ble abortert (mimreside) ville kriminaliteten hvorsomhelst gå ned. Det samme gjelder hvis alle guttefostre eller alle jentefostre ble abortert, eller hvite, gule, røde og grønne fostre. I det hele tatt- kriminaliteten vil gå ned når det ikke finnes mennesker på jorda. Noen ulemper kan jeg ikke tenke meg!
30.09.2005
29.09.2005
Om mus(ikk) og menn
Jeg har ikke hatt tid til å lese avisene i dag, men kan likevel gi et sammendrag av hovedinnholdet: Nokas, Nokas, Toska, Toska, Nokas, advokat, advokat og Carew, Carew, Carew, RBK RBK RBK (hallo! Jeg bor i Trondheim!) Noksagt.
Det måtte komme, spørsmålet om hvorfor i all verden KVINNEAVDELINGEN bare har lenker til menn og menns nettsteder nederst til høyre på denne sida.
La det være klart - jeg er veldig tolerant. Jeg LIKER menn. Noen av mine beste venner er menn. Og jeg aksepterer fullt ut at noen mennesker er menn, selv om jeg skulle ønske at noen av dem var litt kjappere av og til. En eller annen gang har jeg tenkt å lage en hyllest til mannen - denne søte nyttige hjelpsomme mennesketypen uten hvis eksistens vår tilværelse ville vært mye fattigere. Mer om det senere. I dag har jeg altså behov for å forklare mannsdominansen nede til høyre. Jeg har det med å bli hekta på ting (og javelda, også på menn innimellom). I den siste måneden har det vært Rolling Stones' siste. Direkte i øret. Med skam og bekjenne, eller med en smule stolthet over å være sær: Jeg har kjøpt min første Stones-cd ever! Se på de typene, og hør! Tilværelsen på gamleheimen fortoner seg med ett ikke så mørk lenger. Jenter, tenk å få eget rom hvor vi kan klistre opp svære plakater med Mick Jagger og Keith Richards, kjøre cd'er for full spiker - ikke farlig siden de fleste hører dårligere enn oss. Mange av dere jenter har sikkert ikke hatt egne rom siden dere flytta heimafra tidlig på 80-tallet, bortsett fra den uka mellom samboer tre og fire... Så slår vi rullatoren i tapeten og tenna i taket, gir en god dag i benskjørhet, uthengende livmor og inkontinens og lar det stå til.
Den låten jeg ville skru høyest opp på rommet mitt (dersom jeg flytta inn nå - men jeg ville antakelig bli stoppa av dørvakta om jeg prøvde: "du er ikke gammel nok!" lenge siden jeg hørte den sist) er Let me down slow og ikke minst This place is empty med Keith Richards. Sure anmeldere som er så hippe hevder at Stones ikke er nyskapende lenger (bare sånn derre passe bra). Nei nettopp! STONES SKAL VÆRE STONES og ikke prøv deg på noe nyskapende. Så det er altså grunnen til den ene lenka - ren og skjær fysisk og psykisk nytelse. Sånn nytelse at tærne krøller seg.
I tillegg til Stones har nostalgien ført meg tilbake til Bowie. Humor og musikk i ett:
(This is Andy Warhole and it's take one, take one)
It's, it's Warhol actually
(What did I say)
Whole, it's whole as in wholes
(Andy Warhol)
Wah, Andy War hol, Andy War hol (he)
Like whole hub
He
Ha
Are you ready
(Yeah)
Ha ha ha ha ha ha
- fantastisk fin og morsom musikk som gjorde mye for å bedre humøret i en trøndersk sommer som kunne fått en isbjørn til å gå i hi - frivillig.
Hjernevask-lenka er til en fyr som skriver så det lukter brent. Slike skal man samle på. Han lager dessuten rocka musikk med tekster som du kan svømme i uten å komme til tørt land med det første.
Herreavdelingen - vel den trenger vel ingen forklaring.
Forhåpentligvis vil lenkesamlingen utvides og endres, jeg er like troløs mot mine lenker som mot mine sko. Hilsen fra kvinneavdelingen
ps hvis damer nå tror at det bare er menn som skal ironiseres over på denne bloggen tar man feil! Når man minst aner det.
Det måtte komme, spørsmålet om hvorfor i all verden KVINNEAVDELINGEN bare har lenker til menn og menns nettsteder nederst til høyre på denne sida.
La det være klart - jeg er veldig tolerant. Jeg LIKER menn. Noen av mine beste venner er menn. Og jeg aksepterer fullt ut at noen mennesker er menn, selv om jeg skulle ønske at noen av dem var litt kjappere av og til. En eller annen gang har jeg tenkt å lage en hyllest til mannen - denne søte nyttige hjelpsomme mennesketypen uten hvis eksistens vår tilværelse ville vært mye fattigere. Mer om det senere. I dag har jeg altså behov for å forklare mannsdominansen nede til høyre. Jeg har det med å bli hekta på ting (og javelda, også på menn innimellom). I den siste måneden har det vært Rolling Stones' siste. Direkte i øret. Med skam og bekjenne, eller med en smule stolthet over å være sær: Jeg har kjøpt min første Stones-cd ever! Se på de typene, og hør! Tilværelsen på gamleheimen fortoner seg med ett ikke så mørk lenger. Jenter, tenk å få eget rom hvor vi kan klistre opp svære plakater med Mick Jagger og Keith Richards, kjøre cd'er for full spiker - ikke farlig siden de fleste hører dårligere enn oss. Mange av dere jenter har sikkert ikke hatt egne rom siden dere flytta heimafra tidlig på 80-tallet, bortsett fra den uka mellom samboer tre og fire... Så slår vi rullatoren i tapeten og tenna i taket, gir en god dag i benskjørhet, uthengende livmor og inkontinens og lar det stå til.
Den låten jeg ville skru høyest opp på rommet mitt (dersom jeg flytta inn nå - men jeg ville antakelig bli stoppa av dørvakta om jeg prøvde: "du er ikke gammel nok!" lenge siden jeg hørte den sist) er Let me down slow og ikke minst This place is empty med Keith Richards. Sure anmeldere som er så hippe hevder at Stones ikke er nyskapende lenger (bare sånn derre passe bra). Nei nettopp! STONES SKAL VÆRE STONES og ikke prøv deg på noe nyskapende. Så det er altså grunnen til den ene lenka - ren og skjær fysisk og psykisk nytelse. Sånn nytelse at tærne krøller seg.
I tillegg til Stones har nostalgien ført meg tilbake til Bowie. Humor og musikk i ett:
(This is Andy Warhole and it's take one, take one)
It's, it's Warhol actually
(What did I say)
Whole, it's whole as in wholes
(Andy Warhol)
Wah, Andy War hol, Andy War hol (he)
Like whole hub
He
Ha
Are you ready
(Yeah)
Ha ha ha ha ha ha
- fantastisk fin og morsom musikk som gjorde mye for å bedre humøret i en trøndersk sommer som kunne fått en isbjørn til å gå i hi - frivillig.
Hjernevask-lenka er til en fyr som skriver så det lukter brent. Slike skal man samle på. Han lager dessuten rocka musikk med tekster som du kan svømme i uten å komme til tørt land med det første.
Herreavdelingen - vel den trenger vel ingen forklaring.
Forhåpentligvis vil lenkesamlingen utvides og endres, jeg er like troløs mot mine lenker som mot mine sko. Hilsen fra kvinneavdelingen
ps hvis damer nå tror at det bare er menn som skal ironiseres over på denne bloggen tar man feil! Når man minst aner det.
28.09.2005
Kvinnemakt
Har jeg fått klart fram at jeg er et kultivert menneske? Med det mener jeg at jeg leser Dagbladets kultursider (på nettet selvsagt, papir er forbeholdt mer private omgivelser). Der ser jeg til min store glede at nå har 2.verdenskrig endelig fått bedre grafikk. Du verden - vi kan vel dermed konkludere at verden den går ikke bare framover, den går til og med bakover! Tenk hvilke konsekvenser bedre grafikk kunne fått for Herr Hitler - hadde han bare sett virkeligheten bedre kunne kanskje 2.verdenskrig vært slutt før den begynte. Til samme kategori bakskritt hører nyheten i Klassekampen som forteller at ikke en men TO menn nå har funnet ut at Nasjonen er et blindspor. DUVÆRDEN (replay), at ingen har tenkt på det før.....
Ellers vil jeg gjerne minne mine eventuelle lesere om at det snart er sommer igjen ... et sted på jorden. I Sør-Afrika er det nå tid for vårrengjøring. Relax!
Snart skal jeg lære meg å legge ut bilder også, et bilde sier nemlig mer enn jeg kan fatte.
Ellers vil jeg gjerne minne mine eventuelle lesere om at det snart er sommer igjen ... et sted på jorden. I Sør-Afrika er det nå tid for vårrengjøring. Relax!
Snart skal jeg lære meg å legge ut bilder også, et bilde sier nemlig mer enn jeg kan fatte.
26.09.2005
En kopp kaffe
Hva skal en dame midt i livet ta seg til i de lange høstkvelder? Start en blogg! Forslaget møtte hard motstand internt, men protestene ble overdøvd av nysgjerrighet og et sjeldent angrep av virketrang. Så her er jeg - går sterkt ut og øker på! Om noen leser min blogg så er målet å få fram et smil, et glimt av gjenkjennelse - og av og til litt ekte forbannelse over verdens skjeve gang.
I går traff jeg ei venninne jeg ikke hadde sett på 15 år. En kopp kaffe ble til to mens vi snakka oss tilbake til hverandre. Hun var fremdeles vakker og så forunderlig ung ut - kanskje fordi hun hadde flytta til det sunne landet mens jeg fortsetter å virvle opp asfaltstøv. Det var slik vi mista kontakten: mens enkelte ikke klarte å komme seg ut av universitetet på årtier, var det noen av oss som tok grep og fikk jobb. Skikkelig jobb. Sånn med lønn og greier.
Mens vi satt der og resirkulerte 15 levde år, noen på skeive andre på skyer, så krøp en følelse av ren og uforfalsket glede seg inn. Glede over at vi klarte å finne tonen, glede over de 15 år, over de vennene vi inkluderte i samtalen - in absentia - men dog: venner! Glede over at vi lo på samme sted fremdeles. Og er det noen som kan le så er de de kloke konene hvis storhetstid begynte på slutten av 80-tallet. 80-tallet var dritt i seg sjøl, read and weep men det var ti-året vi begynte å produsere: barn og studiepoeng og ekteskap og skilsmisser i uprioritert rekkefølge.
Tenk over det: 15 år er lang tid, det er utrulig mye som skjer i løpet av de åra. Og så satt vi to jaggu der med kaffen vår med drømmer og framtidsvyer som til forveksling ligner de vi hadde den gangen. Jeg kan ikke bestemme meg for om det er tragisk eller utrulig morsomt: Tragisk dersom vi ennå ikke har klart å gjennomføre noe av de vi drømte om den gangen. Morsomt dersom de gamle drømmene var så levedyktige at vi lever med dem og av dem fremdeles. Og hvem vet - kanskje 15 år fram i tid sitter vi på kafeen og har gjennomført ALT! Den tanken er i grunnen skremmende. Nesten Jan Eggum. Vi må skynde oss å legge nye planer, skaffe nye drømmer. Helst slike som er uoppnåelige! Jeg har det for travelt med å leve til å gjennomføre drømmer.
I går traff jeg ei venninne jeg ikke hadde sett på 15 år. En kopp kaffe ble til to mens vi snakka oss tilbake til hverandre. Hun var fremdeles vakker og så forunderlig ung ut - kanskje fordi hun hadde flytta til det sunne landet mens jeg fortsetter å virvle opp asfaltstøv. Det var slik vi mista kontakten: mens enkelte ikke klarte å komme seg ut av universitetet på årtier, var det noen av oss som tok grep og fikk jobb. Skikkelig jobb. Sånn med lønn og greier.
Mens vi satt der og resirkulerte 15 levde år, noen på skeive andre på skyer, så krøp en følelse av ren og uforfalsket glede seg inn. Glede over at vi klarte å finne tonen, glede over de 15 år, over de vennene vi inkluderte i samtalen - in absentia - men dog: venner! Glede over at vi lo på samme sted fremdeles. Og er det noen som kan le så er de de kloke konene hvis storhetstid begynte på slutten av 80-tallet. 80-tallet var dritt i seg sjøl, read and weep men det var ti-året vi begynte å produsere: barn og studiepoeng og ekteskap og skilsmisser i uprioritert rekkefølge.
Tenk over det: 15 år er lang tid, det er utrulig mye som skjer i løpet av de åra. Og så satt vi to jaggu der med kaffen vår med drømmer og framtidsvyer som til forveksling ligner de vi hadde den gangen. Jeg kan ikke bestemme meg for om det er tragisk eller utrulig morsomt: Tragisk dersom vi ennå ikke har klart å gjennomføre noe av de vi drømte om den gangen. Morsomt dersom de gamle drømmene var så levedyktige at vi lever med dem og av dem fremdeles. Og hvem vet - kanskje 15 år fram i tid sitter vi på kafeen og har gjennomført ALT! Den tanken er i grunnen skremmende. Nesten Jan Eggum. Vi må skynde oss å legge nye planer, skaffe nye drømmer. Helst slike som er uoppnåelige! Jeg har det for travelt med å leve til å gjennomføre drømmer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)