10.11.2005

En menuett i moll

Noen mennesker betyr noe. En av dem er Vidar Sandbeck. Han sitter i Norges kulturelle ryggmarg ved siden av Alf Prøysen og Erik Bye. Lykkelige stunder foran radioen, med barnetimeposen - den lille vet du, med spear-mint i! Og Vidar Sandbecks varme beskjedne stemme i øret. Lavmælt og vennlig smyger stemmen seg som vårsola inn i hjertet og kropp. Pengegaloppen, så uskyldig moro helt til man ble voksen og skjønner at pengegaloppen har noe å si oss. Den gangen hadde folk ennå "rast og ro og træler i begge hender". Satiren skjønte vi først i voksen alder, og den sitter så det smeller. Tekster og melodier skapt av et mangefasettert menneske med både sol og skygge i ansiktet. Slikt blir det evige minnesteder i sjelen av, steder der man kan hente krefter. Og høre den stille, vare tonen fra en menuett i mai.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Hei, det er Anonymus igjen :-) I følge en rekke kjente kultur (og historie) personligheter så må vi nå slutte og dyrke det norske. Av to grunner: For det første så er det nasjonale Norge i bunn og grunn en misforståelse (les: Både Selbu Rosa, stavkirkene og parlamentarismen ble oppfunnet i utlandet). For det andre så innebærer dyrkingen av det norske at vi ekskluderer våre nye landsmenn.
Så siden en gjennomsnittlig norsk muslim neppe har noe forhold til Vidar Sandbeck, så bør vi antakelig slutte og snakke om ham. Mener de.

Kvinneavdelingen sa...

Og hva mener anonymus om det da tro? Skulle ikke forundre meg om det finnes en mening der inne et sted...:-)