Det skal ikke være lett nei..........

Etter mange år i et natteleie med høy prinsesse-på-erten-faktor kun beregnet på korttidsparkering har Kvinneavdelingen skiftet til kingsize. Det har hatt store og uforutsette konsekvenser. En ting er at bestyrerinnen ikke lenger tvinges opp fra madrassen av liggesår og ihjelklemte muskler - og dermed kommer stadig oftere for sent på jobb. Det henger til en viss grad også sammen med at hun bruker uventet lang tid på å kravle seg til kanten på senga og å prøve å finne retningen mot badedøra tar opptil lang tid. Det er noe hun absolutt kan leve med, verre er det at ting forsvinner på mystisk vis. Før, i den gamle lille senga ramla bøkene ned på gulvet i dannede hauger når søvnen innhentet leseren (og der ble de liggende en stund). NÅ derimot, forsvinner bøkene, særlig pocketbøkene. De med harde permer kan av og til gjøre seg selv bemerket, men ikke pocketbøkene. Brillene som skulle ligge ved hodeputen i tilfelle akutt behov for nattsyn begir seg stadig ut på vandring over den enorme madrassflaten. Og hodet til bestyrerinnen er aldri der hun trodde hun la det da hun sovna - nei da, rett som det er dukker det opp på sengas langside, ettersom bestyrerinnen lider av en viss vertikal beskjedenhet er nå alle sider på senga lange. Og fra dynenes indre dukker plutselig katten fram, hvem ga henne tillatelse til å entre skipet? og hvor i all verden ble det av det andre mennesket som bestyrerinnen så tydelig husket var der kvelden før? Nei, det er jammen ikke bare bare å skifte sengeleie. Bestyrerinnen ser med spenning og skepsis fram til at ting skal begynne å dukke opp igjen - kanskje til våren en gang.