Tomme menn og troll til kjerringer

Ytterst på den halvnøgne ø hadde vi i gamledager noe vi kalte en blengdaill. Man kan jo høre hva det betyr - nærmest et onomatopoetikon er det. Jeg har brukt det ordet ofte i det siste. Det skyldes at blengdaillan har blitt fler og fler og de får stadig større makt. Og farligere og farligere blir de. De kunne ha skremt fanden på flat mark, om fanden sjøl ikke hadde vært en av dem. Utenfor den lille ø har de andre navn, avhengig av hvilken arena de breier seg på, de politiske blengdailler kalles ofte for broilere(jo, det er er viss forskjell på en broiler og en gammel høne..), innenfor økonomi heter de ofte blåruss. Men de ekte blengdaillan treffer du i kulturmaktens korridorer, hvor de enten er politikere på vei mot høyere mål (nei - jeg tenker ikke bare på vår nye kulturminister) eller de har hatt egne mislykte erfaringer innenfor kunst eller annen type kulturaktivitet, og vier resten av livet til hevn - som kulturbyråkrater. De er pr definisjon menn. Vanlig arbeidsantrekk er kostbar dongeribukse med diskret dressjakke, skjorte eller t-skjorte. Når gradestokken går ned mot +10 slenger de gjerne en kamelhårsfrakk eller noe lignende symboltungt over skuldrene. De er ungdommelige opp i 70-årsalderen, da med et kledelig skjerf i halsen á la kroatenes (for dem som har les Jo Nesbø's siste). En blengdaill kjenner alle andre blengdailler, framstiller seg oftest mulig på enhver mediekanal med meninger om alt de ikke har greie på, uttrykt på måter som tilsynelatende - men bare tilsynelatende - får oss til å tro at de sier noe. De har alle hørt om Richard Florida, alle blengdaillers mor, men få har lest noe av han, hvilket ikke hindrer dem i å pynte seg med hans nye klassefjær:

Den kreative klassen består av kunnskapsarbeidere av alle typer, og den rådende kunnskapsøkonomien er primært avhengig av kreative hjerner. De stedene som greier å tiltrekke seg den kreative kapitalen - altså kreative folk - vil også bli fremtidens økonomiske vinnere. Derfor blir det viktig for by- og stedsutviklere å designe stedet slik at det tiltrekker seg denne målgruppen. Noe av det som gjør steder attraktive for den kreative klassen har vist seg å være bohem-indeks og gay-indeks, med andre ord en høy konsentrasjon av kunstnere og homofile (Om Bjørvika-utbygginga).

Denne svadaen finnes på tusenvis av nettsider og magasinartikler. Og altså ikke minst i kulturmaktens korridorer. Sør-Trøndelag fylkeskommune er et minst like godt eksempel som Bjørvika. Her har blengdaillan hatt fritt spillerom i noen år nå: Ambisjon i Sør-Trøndelag er å "utvikle Trøndelag til Europas mest kreative region" (Strategiplan 2004-2007). Ingen over og ingen ved siden - og ikke så mange under heller spør du meg.

Politiske og byråkratiske blengdailler kappes om å produsere slikt pissprat og applauderer hverandre som gode barnehagekompiser. Hva vet vel de om det som gjør regionen god for enestående foreldre, minstepensjonister, vaskedamer i 40% stilling, for postmenn og drosjesjåfører på glattisen, håndverklærlinger med usikker framtid, skoleelver som ikke tror de har noen framtid, hijab-kledde jenter og bukse-saggende rappere med ord fulle av hat og mistro.

I motsetning til gruppene ovenfor kan blengdaillan mange fine ord. Og fordi de har makt kan de late som om ordene betyr hva som helst, de har makt til å få ordene til å bety hva de selv vil. De bruker ordene til å pynte seg med, for annet kan de ikke. Alle ordene til blengdaillen er valgt med hensikt for å skjule at de egentlig er uten innhold, både ordene og blengdaillene. "Næring og kultur" - helst i den rekkefølge - er et ordpar som gir disse typene utløsning, ofte fortidlig. Kreativitet, opplevelsesindustri, aktører - jo da, vi kan ordene i Kvinneavdelingen også. Bare vent til neste søknadsfrist så skal de jaggu få dem i retur så kan de i alle fall tørke seg i ræva med dem. Må bare huske å søke om prosjekter som selger til næringslivet. Til de andre blengdaillan, til de hippe og kule med høy bohem- og gay-indeks.

Så hvor ble det av kjerringene som nevnes i tittelen på denne posten? Nei - de var bare til pynt de...