Trailer

Bestyrerinnens hjerne er slik konstruert at den arbeider best når den later som om den ikke gjør det. Så når hun kjører bil kommer de geniale ideer med revolusjonerende langtidsvirkning. Baksiden av dette er jo at før hun har fått fram pc'n er tankene som sunket i jorda. Borte vekk. Det hender de dukker opp igjen i brokker, i revidert versjon og aldri aldri så bra som den originale. Hvilket minner meg om hun som i en drøm fant svaret på Det Store Spørsmål (DSS): Hva er meningen med livet? Hun våknet umiddelbart og skrev det ned på en post-it, og la seg til å sove igjen. Da morgenen kom husket hun drømmen og kastet seg over nattbordet hvor post-it'n lå. På den sto det ingenting skrevet. Om det sto "ingenting" eller ingenting - det blir DSS nr. 2.

Sånn er det også når man kjører bil, man filosoferer. Under siste kjøretur over fjell mot hav var vinteren på sitt vakreste. Knall blå himmel, jomfruelig snø og en vårkåt sol over det hele. Nå, selv de vakreste malerier har en bakside. Sol på smale svingete bratte veier gir tidvis dårlig veigrep. Det slo meg at situasjonen var som det gamle gode ordtaket "aldri så godt at det ikke er galt for noe".

Det finnes altfor få ordtak med bakgrunn i dagens samfunn. Ordtak er jo bygd på erfaringer som avføder mer eller mindre almenngyldige sannheter. Men "Tomme tønner ramler mest" gir liten innsikt hos dagens unge som aldri har hørt en tom tønne ramle. Eller den med en fugl i handa er bedre ti på taket... hæ? Eller 'vondt skal vondt fordrive' hva betyr det for en generasjon som er vant til å ta smertestillende tilsatt sukker og mintsmak? Nei, nå må ordtakene skjerpe seg.

Altså var min venstre hjernehalvdel opptatt med bilkjøring mens den andre gjorde erfaringer om til ordtak. For eksempel: "Det er i de krappeste svingene du møter de største trailerne". Det er en allmenngyldig sannhet. Men hva kan den si om livet og tilærelsen så generelt? Vel det kommer jo an på hvilket forhold man har til trailere. Tenker man negativt, kan et møte med en trailer bli heller trykkende. Men en trailer har jo enorm trekk-kraft, den kan sees som en energikilde som trekker deg ut av svingen og drar deg med i en ny og overraskende retning. Nemlig - trailerne på vei fra hav mot fjell skal til KONTINENTET. Alle som en. Med frosset feit og glinsende laks full av medisiner og andre tilsetningsstoffer. Sannsynligvis. Skulle ikke vært meg i mot å havne på et bord i en fin restaurant i Paris. Helst ved bordet da, ikke oppå. Skjønt; å danse på et bord i Paris ved vårens begynnelse...
Jeg prøver å holde meg på veien her men det er ikke lett. Neste nye ordspråk: Det er i de lengste tunnellene man ser flest lys. Det trenger ikke oversettelse, selv ikke for folk som aldri har kjørt kilometervis med bare litt stein mellom seg og sjølve havet. Der man oftest blir tatt av radar'n og angrer bittert at man ikke lærte av ordtaket: "Det er i de bratteste nedoverbakkene man trenger bremsene mest".
Siste ordtak kan også fortelle mye om livet, havet og sånn: "Sitt ikke midt i salen hvis du stryta to halvlitere rett før filmen begynte og glemte å gå på do".