Babettes gjestebud

HURRA. For en fridag midt i mai helt til eget bruk. For oss som er over småbarnsalderen og aldri har hatt nasjonale behov å dyrke, er denne dagen ren luksus. Man våknet usedvanlig tidlig til noe som kunne være jegermarsjen, like usedvanlig merker man at man er i usedvanlig godt humør og kakler muntert til mulig tilstedeværendes fulle forvirring.

En hel dag til eget bruk, i alle fall helt fram til familiens middag. Kaffe fra Kenyas fjellheim, full fyr på ovnen for på tross av strålende sol er avdelingen kald som is. Etter et kvarter på sofaen sammen med Andreas Scholl blir det usedvanlig stressende å slappe av, opp å sjekke eposten, kan jo være noe? Halloo! 17-mai, hvem skriver e-post på sådan en dag?

Forsøk på meditasjon varte nøyaktig i to minutter, den første siden i en bok varte i tjue. Jeg må ha sovna, en time var gått uten bevissthet. Sjekke eposten igjen og halleluja man har jo utenlandske venner og forbindelser som må jobbe denne vakre fridagen. Fra Liberia skriver min gode venninne Lily at hun har det bra, men jobben blant tidligere barnesoldater er strevsomt. Hun forteller på denne vakre dagen at arbeidet går to skritt framover og tre tilbake, av og til omvendt, om barn uten historie og minner fra fredelig samfunnsliv. Om voksne som har glemt alt om menneskers iboende godhet, men husker alt om den iboende ondskap. Så fjernt fra iskald søttendemaisol og barokkmusikk at den usedvanlige lykketilstanden i avdelingen trues.


Afrika dukker opp igjen i Babettes gjestebud i filmversjon på nrk, og den mye bedre boka ble funnet fram. For uinnvidde: Babettes gjestebud er skrevet av bestyrerinnens nære slektning Karen Dinesen, for knapt 250 år siden var de som søstre å regne, Karen og bestyrerinnen. Alle kan se famlielikheten og begge har hatt sine afrikanske eventyr, noe som utvilsomt skyldes genetisk slektskap. Elementært.

Jeg søkte Babettes selskap. Babette, den tidligere kommunarden fra den kortlivde Paris-kommunen som hadde havnet i Berlevåg av alle steder, satset alt på ett brett: et overdådig selskap for en anti-materialistisk, livsbenektende sekt i ytterkanten av sivilisasjonen. Kunstneren Babettes kokekunster, hennes glede over smaker og sanselige opplevelser gjør denne innskutte hviledagen rik på opplevelser. Mat er kvinneavdelingens favorittsyssel, særlig mat kombinert med godt selskap, når alt fra innkjøp til fortæring inngår i opplevelsen.
Man lager ikke mat uten å tenke på hvem som skal spise den, gjør man vel? Man handler ikke inn svinekoteletter til en vegetarianer og man lager ikke kokosmelksuppe med rosenkål til noen som hater rosenkål, gjør man vel? Innkjøpene blir dermed sosiale handlinger og ikke fremmedgjorte besøk i kommersialismens templer. Mat skal nytes, ikke slukes som gulspurven sluker meitemarken utenfor kvinneavdelingens kjøkkenvindu. Og som erklært matnyter må man bare gi avkall på B-cup og vaskebrett. Livet består av mange valg, men noen er enklere enn andre.
Så avsluttes dagen som den begynte, med uventet glede over de små ting i livet.