Plutselig tilbake

En lang pause har det vært. Og sånn skal det være om sommeren men plutselig kommer man tilbake til høyt gress, tørre planter og egne og andres skittentøyvask. Noen ganger vet man at man må gjøre ting om att og om att, slike jobber har sjelden noe spenning kyttet til seg: vaske kopper, klær, vanne planter, gi katta mat, lage middag, vaske, vaske....
Men så er det andre ting som man kanskje gjør bare èn gang i livet: gifter seg (hvis man har evnen til å lære av egne feil), reiser jorda rundt, spiser ekte tyske pølser med potetstappe i Berlin, og så videre. slike ting kan være hyggelige, eller fatale. I alle fall er det noe man husker så lenge man lever.

Det er en tredje kategori ting man gjør - de man kanskje har gjort for siste gang. Når vet man om det er siste gang man bader i sjøvann, når er siste gang man drikker en white russian, on the rocks, eller besøker et sted man trodde man alltid ville komme tilbake til? Når elsker man for siste gang, når er man lykkelig for siste gang? Når er man ulykkelig for siste gang?

Når er siste gang man lar seg begeistre og rive uhemmet med på andres ideer? Når er siste gang man går lettere oppskremt blant kyr ved Tugelas bredder? Når er siste gang man snakker med en venn som flytter fra byen?

Når er siste gang man spiser jordbær med fløte, karamellpudding slik den var i barndommen, tygger sweetmint og klør et myggstikk. Vi burde få en advarsel av og til, når ting er i ferd med å skje for siste gang. Sånn at vi kan nyte. Siste gang man spiser ostekake på Ni Muser, det bør skje med brask og bram og dokumenteres. Den siste gang man går barbeint på en kjent sti og lukter nyslått gress og varm jord bør skje med andakt, i visshet om at det er siste gang. Men hvor ofte tenker man ikke "dette skal jeg jammen gjøre mer" - og så går dagene, ukene og årene, vi glemmer og blir glemt. Stiene gror igjen og så kan vi aldri finne tilbake til den plassen, den følelsen, smaken eller lukten.

EN ting er sikkert - det er ikke siste gang vi gråter for Palestina og Libanon, ikke så lenge Israel, dette enfant terrible, får herje uten grensesetting. For en gangs skyld skal jeg anbefale Jostein Gaarder for mine lesere. Skulle tro han hadde lest denne bloggen før han skrev kronikken i Aftenposten. Så nå er det klart for kulturboykott av Israel. Hvem blir med?