Mann

D'ekke lett å være mann. Noen ganger gjør de det ekstra vanskelig for seg selv. Ta denne mannen for eksempel, han mener menn bør bestemme at kvinner skal gå gravid i ni måneder og føde et barn de ikke vil ha. Mannskamp kaller han det, og i samme slengen klager han over at kvinner dominerer på alle samfunnsområder, at de har monopolisert makta i heimen og at det er der den egentlige makta i samfunnet finnes. Jasså nå. Så det er bare tull at makta i samfunnet ligger i styrerom og kapitalopphopninger? Godt å vite. Runar Døving heter han denne nye undertrykte lille mann. Hans dårlige skjulte bitterhet over å komme til kort her i livet gjør at han blander korta. Han blander ganske enkelt kjønn og klasse. Det han identifiserer som kvinners uante makt er en klasses makt, middelklassen. Mens maktmenna forlengst har gått over i overklassen har mange kvinner nettopp klart å karre seg opp i denne oppskrytte demokratibærende klassen. Det er ikke uten grunn at årets fredsprisvinner har valgt ut kvinner som de viktigste mottakere av sine lån til småforetak, og argumenterer med at nettopp kvinner kan gjøre mest ut av minst penger i land uten demokrati og menneskeretter. Demokrati. Makt. Penger. Tre ord som absolutt ikke har noen sammenheng. Men nok om det.

Det er å frykte at kvinner forblir i middelklassen en god stund ettersom den egentlige makta, d.v.s. kapitalen er en arena fremdeles monopolisert av menn, menn har hegemonien på børsen for å si det sånn. Døvings analyse basert på kjønn er så nærsynt og historieløs at man kan falle for fristelsen til å møte hans argumenter med hånlatter. Det er imidlertid ett poeng som viser hans totale mangel på gangsyn, og som gjør mer skade enn gavn i denne sammenhengen. "I livmorsfeminismens perspektiv har kvinnen også klart å gjøre seg til den naturlige samværspartner til barnet", skriver Døving, og sparker beinkrok på sine egne argumenter.
En ting er at han i likhet med mange andre menn på samme side i samfunnsdebatten ikke helt mestrer begrepene 'feminisme' og 'livmorsfeminisme' og andre krevende nyord. Alvorligere er det at han med dette mener å bevise at likestillingen har gått for lang i kvinners retning. Tingen er herr Døving, at dette argumentet nettopp viser at likestillingen IKKE har kommet langt nok! At mange kvinner fremdeles kan stole på lover som gjør at de ved samværsbrudd får hovedomsorgen for barna, er at det likestillingen ennå har et stykke å gå. Likestilling blir det først når menn som en selvfølge må ta halvparten av all omsorg for barna, emosjonelt så vel som økonomisk. Omvendt lille venn. Slik går det når bitterheten skygger for fornuften, selv for en forsker.

Døvings kronikk i Aftenposten følges opp av Dagbladet som har fått for vane å intervjue Aftenpostens kronikører for virkelig å kunne flyte på harrybølgen. Det var jo slik Gaarder fikk så hatten passa. Åkkesom, i Dagblades melkeintervju
får Døving utdype sine argumenter og vrede over 'livmorsfeminismen'. (KA FARSKEN) Særlig fengslende er hans argumentasjon for at kvinner ikke skal bestemme over kroppen sin sjøl:

- Jeg har en venn som har fem aborter bak seg. Han ville ha alle barna.

Akkurat ja. Hvis denne vennen til Døving har kjørt fem kvinner på tjukken, og alle har tatt abort ... ja da kan man jo lurer litt både på mannen og hans motiver. Hørt om kondom? Slike uansvarlige mannfolk er det jo ikke noe vits i å reprodusere, det må vel alle skjønne. Bedre argument for at kvinner skal ha rett til å bestemme sjøl har jeg knapt hørt!

Nuvel. Døving er en raring. Selv når han har rett fører han en så klumsete og sutrende argumentasjon at man får lyst til å bruke prevensjon, hver jævla gang. Han gjør menn en bjørnetjeneste og hindrer vår felles kamp for en likestilt barnefordelingsnorm.