Det ser så lett ut, på TV. Jeg skulle bare male litt på en trapp. En trapp har gelender, bestående av ørten stålstenger. En trapp har en underside. En trapp har trinn, som ikke skal males. Og hvor slutter og begynner egentlig trappa? I taket? I gulvet? Det som så ut som en kjapp søndagsjobb har nå utartet til to ukers mareritt. Er noen klar over hvor vanskelig det er å male små runde stålstenger? Uten å søle altså? Av erfaring vet jeg nå at det er rent sagt umulig. Uten å ha klart noen av oppgavene tilknyttet trappemalingen har jeg gitt opp halvveis i prosjektet. Fremdeles ligger milevis med maskeringsteip sånn cirka i nærheten av kantene på gelendret. Fremdeles er plast og aviser dandert noenlunde i riktig retning, sånn at dryppende trappetrinn (som ikke skulle males) gjør minst mulig skade på omkringliggende områder. Kattas hale har fått ny farge, panneluggen var blond, nu mere er den koksgrå, min altså, ikke kattas. Negler, fingre og en albue har umiskjennelig flekker av rødt og svart, og det er ikke neglelakk noe av det. Sånn har en regntung høstdag gått sin vei.
Lyspunkt er det da at det endelig er kjølig nok til å forsvare forsiktig fyring i ovnen. Men det er jaggu det eneste lyspunktet også. En tur ut på den våte mørke veien i kveld viste seg å være rene risikosporten. For de uinnvidde, når RBK spiller på Lerkendal (fotball...) parkerer trondheimere i hytt og pine langs alle veier i fire kilometers omkrets. I tillegg treffer man kamikazesyklistene som må ha fått løfte om evig liv av en eller annen profet dersom de mister livet på veien. Lys? nei. Refleks? nei, sykle på fortau? nei. Det går så bra å sykle midt i veibanen, gjerne to i bredden, uten lys. Drittsekker.
For å toppe bunnen så svartner dagen enda mer når man presterer å rygge over sigarettpakken, nesten full og rådyr som den er. Med begge hjula.
Men for at dagen ikke skal slutte helt i det mørkesvarte:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar