Klart du kjenner storspoven! Hør på lyden av den da! Er ikke det lyden av vår? Når det er helt stille, i mars/april, ved sjøen eller et vårsvart vann, det er vår det. Det er alle barndommers vårer, da vi var ute sent i stadig lysere kvelder og snakket med lave stemmer for lyden bærer utrolig langt over sjø. Vi kunne høre Karl og Henry prate med brummende stemmer om båtene på andre sida av fjorden. Vi satt og svingte sakte i huska som var hengt opp i ei grein i det største treet ved veien ned til naustet. Huska som den ene etter den andre av ungene i nabolaget hadde ramla ned fra og brekt kragebeinet, eller ei arm eller i det minste en finger. Alle unntatt meg, som bare ramla av og rulla nedover bakken uten å få så mye som en skramme. Beklageligvis, for den som brakk noe fikk veldig mye oppmerksomhet, beundring og gips.
Storspoven kom etter tjelden, men tjeldens skriking gav aldri den roen og andektigheten som preget oss når storspoven åpnet nebbet og lokket på kjæresten sin. Etter tjelden kommer vipa. Også vipa er bråkete i sammenligning med storspoven, det er først med storspoven den Store Roen tvinger seg fra. Å, snart, under all snøen og etter all kulden kommer den. I vår skal jeg gå tur og møte storspoven igjen. Det er en så deilig tanke at jeg holder ut en meter snø, utellelige kuldegrader, vedmangel, dobbeltarbeid og sene kvelder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar