"Avtagende kognitiv fleksibilitet" - eller "å eldes uten stil"

Forskning viser at det slett ikke er morsomt å bli gammel. Ny forskning viser at mange mister sansen for humor med årene. Eldre får ofte problemer med hukommelsen, forståelsen og den kognitive fleksibiliteten. Denne nedbrytingen av hjernen gjør at mange eldre også har problemer med å forstå vitser, viser forskningen fra Washington University.

Jeg visste det var noe på gang. At det er den kognitive fleksibiliteten hadde jeg imidlertid aldri trodd. Jeg fryktet at det kanskje var overhyppighet av frustrerende erfaringer, kombinert med sjonglering med to-tre jobber, utallige konfrontasjoner med psykopatiske maktmennesker, flere ti-år med masing om rydding og vask av rom, overforbruk av kroner og øre på begge sider, brenning av lys i alle ender og slike småting - det tenkte jeg var grunnen til at humoren ikke alltid var ypperst. Phu. Heldigvis så var det bare den kognitive fleksibiliteten! Nå kan jeg sove godt om natta, når det bare blir tid, og når tankene på alle små og store tidsfrister ikke dominerer og når skuldrene slutter å verke og når tanken på ugjennomførte planer og mulige katastrofale strømregniner tar en pause. hvis.

I mellomtida har jeg trimmet arm-musklene ved å flytte på tonnevis med snø. Mens jeg forbanner folk som jubler over skiføre og julestemning og alskens fanskap, verker musklene og kulden sitter i ryggmargen etter oppholdet i den blaute hvite dritten som insisterer på å legge seg i mine 25 meter privat vei. I går var det sandstrøing. Bæring av 25 kilos sekk, strø med lette armsvinger som i barndommens lærebøker om såmannen. Strøing, skuffing, strøing, skuffing. Måtte den kognitive fleksibiliteten ta det.

Det er så vidt musklene orker å løfte fjernkontrollen. Griper den nærmeste for å slå på tv og sløve bort nok en søndag ettermiddag. Radioen slår seg på. Fans fjernkontroller, de formerer seg som kaniner. Neste forsøk på å få hjernedød underholdning skrur av varmepumpa så rå kulde brer seg i rommet. På tredje forsøk blir det liv i tv'n, men det var bare strømmen - ikke noe bilde. Ny fjernkontroll viser seg å være til dvd-spilleren, som skriker ut at den ikke har disc. Som om det er noe nytt. Nok et forsøk med et nytt djevelsk knappepanel fører til merkelige lyder fra videokameraet. Endelig, nytt forsøk med en ny fjernkontroll treffer de rette signalene i den digitale faensboksen på toppen av tv'n, og et grønt tall i høyre hjørne på skjermen står og blinker. Ettersom min kognitive fleksibilitet har blitt så redusert, kyles tre ubrukelig fjernkontroller i veggen, den gjenværende gir endelig bildet i boksen, men den har ikke knapp for volum og i mangel på initiativ og muskelstyring får lyden seile sin egen sjø. Ikke fan om jeg orker å finne enda en fjernkontroll. Lyden befinner seg likevel etter all kognitiv sannsynlighet blant knapper, ledninger og lys i restene av et uvisst antall fjernkontroller som ble kylt i veggen.

Jeg bygger meg en bokhylle istedet.