ÅRSMØTEREFERAT

Årets årsmøte i Kloke koners klubb ble som vanlig preget av frafall og forfall. Er det ikke storm så er det influensa og midtlivskrise.
Noen må imidlertid ta ansvar og skrive referat, ellers er det tvilsomt om klubbens aktiviteter vil bli godkjent av revisoren.
Apropos revisor: Hun serverer utmerket fiskegryte - om noen skulle være i tvil. Fordelen med oss kloke koner er at vi har vett nok til å flytte med jevne mellomrom (ok - noen mer enn andre). Det har den STOOORE fordel at utsikten fra kloke koners vinduer sjelden er den samme fra ett år til et annet. Årets utsikt slo alle tidligere rekorder - bare så det er sagt. (sjokoladepause)
Ulempen ved denne hyppige flyttinga er jo at mange av oss går seg bort på veiene på Byåsen. Tenk dere: En strøm av forvirrede damer, uvante med å være ute på denne tiden av døgnet, virrer rundt i små gater, forsøker å orientere seg ved å se på navnene på postkassene, ringeklokker - kikker inn gjennom vinduer for om mulig å se om det er noen kjente over grytene på kjøkkenet. Ikke rart man ringer politiet. Som om det hjelper. Vi har jo hjelm når vi er ute så sent i vår alder må vite. Mens det man egentlig trengte var vel en rullator med tanke på økende benskjørhet og lårben.
(potetgullpause)
Årsmøtet forflyttet seg fra høyden til lavlandet utpå kvelden. Vi mente det var på tide å beære Nova kino med vårt nærvær. Nå hadde de glemt den røde løperen, og det samme kan det være. Ingen av oss kler rødt noe særlig. Lyset, stolene og filmen var imidlertid over forventning. Ikke visste jeg at til og med kinoen tenker på at modne kvinner fortjener å ta en dupp i gode stoler etter et bedre fiskemåltid. Utmerket tiltak mener nå jeg.
Men nå var jo filmen av en slik art at man ikke sovnet. De som ennå ikke har sett Kautokeino-opprøret bør kanskje gjøre det. Noen anakronismer kunne man nok unnvært, men alt i alt en troverdig framstilling av et stykke norsk nasjonalhistorie - en historie større enn bunadssølv og hardingfele.
(peanøttpause)
Åndelig beriket og godt utkvilt hadde damene ennå ikke nådd toppen. Den kulturelle aften fortssatte med filmanalyse på Krambua, der toalettene er godt merket (ikke her, ikke der, men HER! sånn skal det være). Her ble man fort enige om at det var en fin tur og ingen grunn til å stoppe. Før den tredje (eller fjerde?) pilsen ble Unn Kristin tildelt ansvar for neste arrangement, som vil finne sted så snart som mulig. Enkelte damer har den slemme uvane å ikke ha med dagboka si når de er ute på byen så det var ikke mulig å komme til enighet om hvilken helg som passer men det gjør det nok. Trøndelag Teater blir skueplass for neste tokt, passende nok forestillingen Den siste viking. Dette som et ledd i integreringen av koner fra fjord og fjell, fra enfold til mangfold. Gammelsalta sei kan komme på menyen igjen - etter smalahoved og Tikka Masala.
(drikkepause - øl)

Nok om det. Vi få som trosset stormen (som riktignok var ganske langt sør i landet men likevel.. man kan vel aldri være for sikker) var ikke til å stoppe når vi først hadde kommet i siget. Langt i fra. Credo var ikke klare for oss. Men det ble de. Men æsj, hvem putter røde coctailbær i bunnen av hvite russere!?!?!? Det skal da være alkohol der - ikke frukt! Det var mye fint å se på Credo, som vanlig. Det blir imidlertid noe nostalgisk over damer i vår alder når blikket sveiper over lokalets innvånere. Veien fra tanker til handling er lengre enn tidligere og mer barrikadert enn tidligere. Man ønsker jo ikke å våkne opp morgenen etter, usikker på om det er en ung elsker i senga eller "if one has given birth during the night" som Joan Rivers så treffende sier. Det er den samme dama som uttrykker alle kvinners dilemma på denne måten: "A man can sleep around, no questions asked, but if a woman makes nineteen or twenty mistakes she's a tramp."
(tissepause)

Ja sånn gikk timene - de svant hen som umerkelige hendelser. Lista seg bort fra oss, uten at vi merket noe til alderens tyngde. Kan det ha vært noe i drinken likevel? Når natten nærmet seg dag lot vi voksne ungdommen være i fred, og har de ikke kommet seg heim så sitter de vel der ennå.