tiss bæsj promp

De fleste av oss har vært i den alderen - og våre barn også: Tiss bæsj promp! Hør hva jeg kan si: tiss bæsj bæsj promp. Og den lille blåøyde fortsetter, i dagesvis på de mest passende steder i offentligheten: tiss bæsj bæsj PROMP. Utfordrende, høyt og meget tydelig. Det han egentlig sier er at han har lært noe nytt som han håper skal være provoserende, "og hva har du tenkt å gjøre nå da mamma"! De fleste av oss foreldre ignorerte den aktive bæsjeprompetisse-argumentasjonen. Tålmodige og allvitende ventet vi til perioden var over, til bæsj og promp ikke var morsomt lenger. (Noen av oss måtte vente veldig lenge...). Men det gikk over. Poden fikk bevist at han mestret vokabularet og hans selvstendighet i valg av ord var befestet. Unger er sånn de. Sier ting bare fordi de KAN det. Og heldigvis går behovet for å markere den nyvunnede talefrihet over til meningsfulle setninger med stadig modnere argumenter. Det føles i øyeblikket som et mirakel at det prompefikserte barnet har blitt fornuftig nesten-voksen med et adskillig mer kreativt ordforråd.

Men så er det at noen synes aldri å vokse ut av prompe-stadiet. Denne mannen for eksempel, har blitt sittende fast. Når han ikke trykker karikaturer av profeten mohammed så sier han vel tiss og promp hele tiden i redaksjonen. Det er en VELDIG liten redaksjon - i et VELDIG lite blad. Så mannen tror at tiss, promp og muhammed er noe som vil gi ham lenge etterlentet oppmerksomhet. YEAH. Akkurat sånn som da treåringen kom med ny-ordene fra barnehagen. Unge her Vebjørn skjønner ikke hvorfor muslimene er sinte på han. uffå læll. Og noen unnskyldning kommer ikke (men jeg er sikker på at han ber for livet sitt i kveldsbønnen hver kveld).
Ettersom mannen ikke er tre år lenger må det være lov å karakterisere ham som staure dom! Og sleip som fan. Det er dette som er så vanskelig med den forbannede ytringsfriheten. Noen tror det betyr at man kan si alt bare fordi man har lov. Men vi vanlige folk har lært at det er noe som heter folkeskikk. Når jeg har kjøpt meg ny kjole som til og med jeg vet er litt for trang, så sier alle mine venninner "Å så fin du er i den kjolen". Takk for det. Det er det de SKAL si - ikke fordi de syns den er fin men fordi de ikke vil såre meg. Det er ytringsfrihetens mesterstykke - å la være å si noe selv om man kan. Har med folkeskikk å gjøre, noe en treåring ikke skjønner men som en redaktør bør forventes å ha en viss kjennskap til.

I Morgenbladet og Klassekampen (papiravisa..) har det i det siste vært flere artikler om ytringsfriheten på ville veier i Danmark - hvor det å finne opp de verst tenkelige ord om innvandrere, muslimer og andre inntrengere i det dejlige flatlandet, blir sett som toppen på ytringsfrihet. Der nede blir folk som advarer mot vulgarismen i det nye danske 'frihets'-begrepet anklaget for å være mot ytringsfriheten. Snakk om å snu tinga på hodet. Hva skjedde med frihet under ansvar? Ekstra paradoksalt blir det når redaktør Braanen på lederplass i KK maner til kamp for David Irving - som nok en gang er fengsla for påstander om at det ikke ble drept særlig mange jøder under 2.verdenskrig. Venter Braanen stor oppslutning om sin aksjon til støtte for Irving? Ikke fan om jeg er ikke villig til å dø for noens rett til å være idiot. Ignorer og vent til det går over - som med tiss og bæsj og promp.