Dilemma mor, dilemma!

Kvinneavdelingens manglende utnyttelse av ytringsfriheten den siste uka skyldes ikke angst for immamer eller fremskrittspartiets presteskap men at man har vært travell. Og som alltid når man er travell kommer man hjem med nye impulser og opplevelser som setter ens egne levekår og egen kultur i perspektiv. Nå er ikke forskjellene mellom Lørenskog og Trondheim så VELDIG store, de skal de ha der inne i skogene, de har tilpasset seg det norske samfunnet på en eksemplarisk måte. Skikken med at mat står på bordet uten at man anstrenger seg det minste, og at soverommene blir ryddet av usynlige ånder mens man er på jobb, det er noe man kan lære noe av. Der har de kommet langt på Lørenskog.
Men såpass kulturforskjell må man jo vente når man er ute på tur. Hvis ikke merker man jo ikke at man har vært borte. Og da kan man jo i utgangspunktet like godt være heime.
Kravet om at alle skal bli like (dvs lik oss) er jo ikke av ny dato. det er ikke bare i denne måneden krav om at de andre må bli som oss har vært reist. Et viktig element i likhetspolitikken oppsto som følge av misjonsbefalingen:

"Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere". Matt 28,18-20 (i bibelen stupid - ikke koranen)....

I likhet med 1800-tallets tidlige misjonærpionerer fører vi i demokratiets navn samme imperialistiske politikk. Misforstå meg ikke, innerst inne er jeg tilhenger av demokrati - dersom det hadde funka. Det finnes knapt det land i verden som er bedre å bo i enn Norge, særlig for oss som ikke er født inn i makteliten, som skranter litt her og der, som snakker før vi tenker, som ikke helt følger den smale sti. Det merker man fort om man oppholder seg en tid i land man ikke liker å sammenligne seg med.
Dagens misjonærer står ovafor nøyaktig de samme dilemma som misjonærene gjorde for 100-150 år siden: "De" skal bli disipler av vårt gode budskap, ikke kristendommen nødvendigvis, men demokratiets og likhetens hellige gral. Man sitter her på sine polstra puter og preker rettigheter og goder til alle i hele verden, goder som skal tres ned over hodene på de stakkars undertrykte ulykkelige som lever i ulykkelig uvitenhet om demokratiske rettigheter og friheter. Selvfølgelig vil vi at alle skal ha det like godt som jeg (jfr. aftenbønnen). Det er jo nettopp derfor vi har universielle menneskeretter, FN, Nato.. nei søren det var kanskje noe anna. Men i alle fall er vårt budskap at hvis dere blir som oss blir dere lykkelige. Vi har oppnådd nirvana, dere lever i villfarelsens og illusjonens verden, forført av heksedoktorer, diktatorer og religiøs overtro. Her har dere en skole som kan lære barna å bli gode forbrukere, veier som gjør at dere må kjøpe våre biler og vår olje. Her er plastposer til å ha ting i så slipper dere å bære ting på hodet. Her er sjokolade som har vært innom Belgia for å bli dyrere slik at dere kan få tilbake kakaoen i en mye mye bedre (og dyrere) form. Her er læren om frihet og demokrati, om kvinners rettigheter og barns oppdragelse. Her er Nestles morsmelkerstatning, Colas ernæringsrike drikk, her er...... alt hva mennesket noen gang kan begjære.
Bort med tvangsekteskap, omskjæring og kjønnslemlestelse, umenneskelige ritualer og seksuell utnyttelse av kvinner, bort med gruppepresset fra slektskapssystemer og lokalsammfunn. Først da skjønner dere hva lykke er.
Hva som gjør folk lykkelig er imidlertid ikke opplest og vedtatt - hvorfor i all verden skårer folk i Nigeria høyt på lykkeskalaen??? Ikke har de demokrati, ikke sosiale rettigheter, undertrykt og ulykkelig burde de være, sånn at vi kunne komme å gjøre dem lykkelige. Akkurat som vi har gjort irakerne ekstatisk lykkelig i det siste. Så kommer nigerianerne her og sier at de er LYKKELIGE - uten vår kulturelle kofferts innhold? Uhørt. Komme her og komme her.

Dilemmaet er overtydlig og uoverkommelig for meg.
Ikke bare til forveksling likner dagens globale demokratimisjon veldig veldig på de kristne misjonærenes budskap til sine potensielle disiplene. Misjonærene har da også blitt sterkt kritisert for sitt imperialistiske spill og sin rolle i å tilpasse andre sivilisasjoner til kolonimaktas strukturer. Hvor er dagens hylekor mot kulturimperialismen? Hvor er protestene mot at stadig nye land legges inn under vestlig religion i.e. markedets kraft. Stille stille stille. Særlig siden Edward Said døde. Den lille hvisking fra Attac dempes effektivt av demokratiets globale soveputefunksjon.
Betyr det at det ikke spiller noen rolle at man ødelegger andre kulturer lenger? Gjorde misjonærene helt rett da de forsøkte å omvende alle og enhver til våre tanker og handlinger? Har dilemmaet plutselig blitt irrelevant?
Her på avdelingen funderer man ofte over slike ting. Selv på morsdagen, denne nyttige og behagelige konsumdagen da vi må få ting og tang og sexy truser bare fordi annonsene sier det. Hvilket fører meg til nok et dilemma: når du ser en rødmende mann i køa på lindex med tre (ta tre betal for to..) g-strenger uten sjarm eller sassyness, hva gjør du da? Sier til han at Lindex ikke er stedet for sexy truser, at det fins mer sexy truser enn tre svarte strenger og ikke noe annet, eller lar du være og syns (av erfaring) litt synd på den stakkars dama som bare ved hjelp av strenger her og der og ingenting anna skal føle seg veldig sexy? For å sitere en god kollega om temaet: "Morsdag og feittirsdag - er ikke det det samme da"!